Hvorfor "Push" ikke kan skje i Norge
Filmen "Push" ble i fjor sendt på NRK. Det startet en forventning om at filmens problematikk også kunne skje i Norge. Det kan det ikke, skriver Eiendom Norge-direktør, Henning Lauridsen.
I flere boligdebatter jeg har deltatt i har det blitt trukket frem at boligmarkedet i Norge er i ferd med å bli utsatt for det som skjedde i filmen PUSH. Min oppfatning er at PUSH ikke kan skje i Norge på grunn av strukturen i det norske boligmarkedet.
I PUSH følger man FNs daværende spesialrapportør for retten til bolig Leilani Farha (i dag leder for organisasjonen Shift) som observerer den samme uheldige utviklingen i storby etter storby.
Internasjonale PE-fond/kapitalfond som Blackstone kjøper store porteføljer med utleieboliger og klarer effektivt å øke husleienivået slik at mange av beboerne ikke har råd til å forbli boende der de har bodd hele livet.
Boligmodellen beskytter
Det forslitte utrykket at bolig har gått fra å være et velferdsgode til å bli et investeringsobjekt passer bra for filmen. Hvorfor kan så PUSH ikke skje i Norge?
Det korte svaret er den norske boligmodellen. Det finnes rett og slett ikke store utleieporteføljer i det norske markedet som de internasjonale kapitalfondene kan kjøpe. Den norske eierlinjen sørger for at 82% av befolkningen og 77% av husstandene bor i en bolig de eier selv.
Eierskapet til eierboligene er svært spredt, og det er bestemmelser i lovverket skal hindre konsentrasjon av eierskap. Man kan for eksempel ikke kjøpe mer enn 2 boligseksjoner i et sameie eller eie mer enn 1 andel i et borettslag. VI kan kalle det den norske #BoligCoopModellen. "What, are there 1,8 million individual owners?" vil være spørsmålet lederen av oppkjøpsfondet stiller seg.
Annerledes i Norge
Det er ikke stort enklere å kjøpe store porteføljer av utleieboliger. Av Norges rundt 560.000 utleieboliger eies 72% av privatpersoner, 10% av kommuner ol, 12% låne-/trygde-/omsorgs-/kårbolig. Rundt 30% av utleieboligene er i samme bygning som utleier bor selv, dvs sokkelleiligheter og tilsvarende.
Kun 9%, eller 50.000, utleieboliger eies av profesjonelle utleiere. Dette utgjør ca 2% av boligmassen i Norge. Potensialet de internasjonale kapitalfondene har for å kjøpe store utlåns-porteføljer er derfor lite i Norge.
Situasjonen er helt annerledes i mange andre Europeiske land, inklusive Danmark og Sverige som begge har rundt 40% utleieboliger eller Tyskland der 50% av boligmassen er utleieboliger. De internasjonalene kapitalfondene er naturlig nok tilstede.
Flere boliger er løsningen
At den norske boligmodellen hindrer at PUSH skjer i Norge, hindrer ikke at bolig kan bli så dyrt at folk ikke har råd til å bo i for eksempel Oslo. Her er imidlertid problemet kombinasjonen høy befolkningsvekst, lav rente og minimal boligbygging.
Det kan løses ved å fjerne politiske flaskehalser på tilbudssiden slik at det blir bygget nok boliger til å dekke etterspørselen som skjer på grunn av stor befolkningsvekst. Både boligforskning og eksempler fra praksis viser at dette virker. 10.000 nye boliger i Oslo vil senke boligprisene med 10% i følge HousingLab ved OsloMet
Det skjer imidlertid ikke av seg selv, men krever politisk VILJE i en grad som dessverre ikke ser ut til å finnes. Hvis det er for få boliger som følge av politiske flaskehalser kan man enten bruke tiden på å diskutere å boligene skal distribueres av markedet (slik som nå) eller av kommunen (tredje boligsektor). Uansett hva man skulle lande på fører det ikke til at det blir flere boliger enn i dag - kun at måten de fordeles på skjer på en annen måte.
Det vi trenger er derfor modige politikere som fjerne de politiske flaskehalsene som gjør at det har blitt bygget for få boliger i flere tiår og bidratt til at boligprisene har steget dobbelt så mye i Oslo som i Bergen og Trondheim siste ti år. Fortsetter det som nå, vil boligprisveksten i Oslo forbli mye høyere enn i de andre norske storbyene. Det er verken rettferdig eller bra for økonomien.
