ronikken sto opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 2. september 2017.

Rett før sommerferien la tidligere sentralbanksjef, nå utvalgsleder, Svein Gjedrem frem NOU 2017: 13 Ny sentralbanklov. Organisering av Norges Bank og Statens pensjonsfond utland. I et ferieklart Norge gikk et av utvalgets forslag mange hus forbi.

Ikke bare foreslår utvalget å frata Finanstilsynet ansvaret for finansiell stabilitet og overføre dette til Norges Bank; de foreslår også å gi Norges Bank en særegen myndighet til å fastslå motsyklisk buffer for bankene og boliglånsforskriften. Det skal altså ikke lenger være Finansdepartementet og i siste instans finansministeren som skal ha hånden på rattet i disse sentrale reguleringene av finansbransjen og kredittgivningen i Norge.

Argumentasjonen er at en slik løsning skal sikre en viss avstand fra statsmyndighetene til virkemidlene. Og som utvalget skriver skal ordningen:

«(…) gjøre beslutningene mindre sårbare for press fra sektorinteresser. En modell der beslutningene er delegert, kan dempe risikoen for at mer kortsiktige hensyn kan få forrang. Den kan samtidig øke sannsynligheten for at virkemidler for å dempe systemrisiko iverksettes i tide.»

Som Odyssevs skal altså politikerne bindes til masten, og ikke fristes av sektorinteressenes søte sang. Spørsmålet er hvor demokratisk dette faktisk er, og om en slik teknokratisk innretning faktisk vil dempe systemrisikoen.

– Strammet inn kravene

I kjølvannet av finanskrisen 2008-09 har oppmerksomheten rundt finansiell stabilitet vært enorm, og finansbransjen selv har karakterisert reguleringene som har blitt til som en regelverkstsunami. Sett i lys av de fundamentale skadevirkningene finanskrisen fikk og tidligere kriser har fått, er imidlertid slikt høyst nødvendig. Vi er alle tjent med solide banker.

For boligmarkedet som tillegges stadig større vekt både i Norges Banks rentesetting og som en vekstimpuls i økonomien, kan imidlertid slike reguleringer være for sterk medisin. Siden bunnen i finanskrisen i desember 2008, har boligprisene i Norge steget jevnt og trutt. Unntakene er høsten 2013 og det prisrally vi opplevde i 2016 med den påfølgende korreksjonen i 2017. Det er godt dokumentert at prisfallet i 2013 var utløst av bankenes økte kapitalkrav fra og med 1 juli samme år i kombinasjon med mer rigid praktisering av egenkapitalkravet, og at bankene som et resultat av dette strammet inn på utlån.

Den første boliglånsforskriften som ble innført midlertidig fra og med 1. juli 2015 fikk liten effekt på gjeldsveksten og boligmarkedet med den rekordsterke utviklingen som fulgte i tiden etter. Grunnen til dette var trolig finansminister Siv Jensen (Frp) insistering av en fleksibilitetskvote i forskriften i tråd med Sundvolden-plattform, som gjorde tilsynets forslag til forskrift mindre virkningsfull for å stagge gjeldsveksten.

– Politikerne mister makt

Innstramningen som skjedde fra og med 1. januar 2017 var mer i tråd med Finanstilsynet primære forslag til forskrift, og den nye forskriften har åpenbart fått effekt med den svakere boligprisutviklingen vi nå observerer over hele landet.

Spørsmålet er imidlertid hvordan dette hadde sett ut, hvis ansvaret for boliglånforskriften var fjernet fra politikerne og Finansdepartementets bord. Hadde det blitt debatt og en grundig demokratisk høringsprosess, hvis Norges Bank hadde vært beslutningsmyndighet?

Trolig ikke, og samfunnet rundt måtte trolig i større grad ha akseptert bankens beslutning. Gjedrems forslag innebærer i så måte en betydelig svekkelse av politikernes og de folkevalgtes innflytelse over sentrale virkemidler i den økonomiske politikken. Dessuten er det ikke gitt at risikoen blir lavere med delegert myndighet til Norges Bank. For det første må vi nok leve med en viss risiko i det finansielle systemet uansett, og for det andre må maktutøvelse alltid balanses mellom demokratiske og faglig hensyn.

Når det gjelder boliglånsforskriften spesielt så regulerer den et kredittområde, hvor utlånene historisk, både i Norge og flere europeisk land har vært lave, selv under kriser. Derfor lever vi trolig best med at beslutningsmyndigheten over boliglånsforskriften fortsatt ligger hos departementet. Forskriften er som Finanstilsynet understreket i sitt opprinnelige forslag til boliglånsforskrift at den må oppheves eller lempes på hvis effekten blir for sterk. Politikere under demokratisk kontroll er bedre rustet til å fatte slike beslutninger enn et fagstyre med sine sektorinteresser.