Finansminister Siv Jensen vil ha tips om avbyråkratisering og forenkling av offentlig sektor. Jeg har mange forslag.

Både boligbygging og kjøp og salg bolig (eiendomsmegling) lider under kompliserte lovverk og lite effektiv organisert offentlig sektor.

Vi må forholde oss til minst 17 ulike lover og forskrifter. Ansvaret er fordelt over fire departementer, henholdsvis Jensens eget departement, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Barne-, likestilling- og inkluderingsdepartementet. I tillegg kommer underliggende etater som Forbrukerombudet, Finanstilsynet, Norges Bank og Statens Kartverk med flere.

Bare å komme med innspill til forbedringer er byråkratisk.

Boligminister

Siden 2009 har jeg agitert for at vi trenger en boligminister.

Til en viss grad har vi fått det nå, i Jan Tore Sanner (H), som fra nyttår skal styre hele Plan- og bygningsloven. Sammen med moderniseringsoppgavene, som nå ligger på hans bord, er han nå svært viktig for moderniseringen av Norge. Sanner skal lede digitaliseringen av offentlig sektor, gjennomføre en kommunereform, samt effektivisere boligpolitikken.

Spørsmålet er om Sanner ikke bør få større ansvar. Av en eller annen grunn ligger Bustadoppføringsloven, Tinglysingsloven, Avhendingsloven og Sameieloven under Justisdepartement. Lover som er viktige for bolig- og eiendomsbransjen.

Hvorfor flyttes ikke disse til Sanner?

Skal Sanner faktisk klare å fornye Norge og skape en boligpolitikk som gjør at vi klarer å bygge alle de boligene Norge trenger i årene som kommer, må han ha et bredere ansvar for boliglovgivningen.Lovansvaret mellom departementene fremstår for oss i bransjen vilkårlig. En mer hensiktsmessig organisering og gjennomgang av lovansvaret er høyst nødvendig.

Regjeringen må rydde opp.

Kutt i lovene

Viktigere enn hvor lovene ligger, er innholdet i dem.

Eiendomsmeglingsloven har blitt mer byråkratisk under den rødgrønne regjeringen. Det er viktig med et godt regelverk for å sikre at eiendomstransaksjoner skjer sikkert, men en rekke regler som er innført de senere årene er uhensiktsmessig.

Eksempelvis: Selv om en eiendomsmegler har provisjonsbasert honorar, er vi pålagt å føre timelister. Dette gir merkostnad for forbrukerne i hundre millioners klassen.

En tilsvarende parallell finnes i Plan- og bygningsloven. Den 70 sider lange loven er en av de som bidrar til mest byråkrati i Norge. Den legger premissene for kommunenes behandling av byggesaker. Loven er blitt stadig mer kompleks. Resultatet er både tekniske krav og saksbehandlingskrav som forsinker og fordyrer bygging av boliger. Her trengs en opprydning.

Generelt må regjering og storting begynne å kutte i lovboken, ikke bare utvide den med nye lover og forskrifter. Lovgivningen må bli kortere og mer presis.

Digital forvaltning

Kvaliteten på lovene er uløselig knyttet til forvaltningen av lovene i departementer, direktorater, tilsyn og kommuner.

Et stort problem i Norge er mangelen på gode digitale tjenester i stat og kommune for bygg- og eiendomssaker. Det er positivt at regjeringen nå tar e-tinglysning på alvor, men det burde vært gjennomført for mange år siden. Dagens tinglysning på papir er til stort hinder for alle forbrukere og finans- og eiendomssektoren.

Et stort hinder er også kommunestrukturen og det høyst varierende tjenestetilbudet innen kommunenes plan- og bygningsetater. Noen kommunen er gode, andre er elendig. Vi trenger et nasjonalt datasystem for plan- og byggesaker. I dag er det overlatt til den enkelte kommune å utvikle sitt eget system. Vi trenger en nasjonal standard.

Dette vil forenkle Norge, og lette borgernes forhold til en essensiell del av offentlig sektor.

Sannheten er følgende: Forenklinger for eiendomsbransjen vil skape store besparelser for det norske samfunnet.

Denne kronikken sto på trykk i Finansavisen, 22 november, 2013.