Boliger er altfor gunstig beskattet, var nyttårshilsenen til det norske folk fra ledende norske investorer, deriblant Stein Erik Hagen.

Hagen og hans investorkolleger har selvsagt rett. Bolig er og har vært gunstig beskattet i Norge. Men det har tjent oss godt. 8 av 10 nordmenn er boligeiere, og selveie er viktig del av det norske velferdssamfunnet.

Det er ikke skattetrykket på bolig i seg som er galt. Snarere er det innretningen som er problemet.

Norsk boligbeskatning har som flere har påpekt et stort forbedringspotensial. Særlig har dagens ordning med kommunal eiendomsskatt og dokumentavgift store svakheter. Fjerner vi disse to og provenynøytralt øker formuesbeskatningen av primærbolig, vil vi skape en både bedre og mer rettferdig boligbeskatning.

I skatteforliket i Stortinget i 2016 våget dessverre ikke partiene å ta et slikt grep, selv om det var positive takter i Scheel-utvalget i 2014.

Utvalget foreslo både å fjerne dokumentavgiften og den kommunale eiendomsskatten, med begrunnelse i blant annet at det er uheldig at bolig og eiendom skattlegges på så mange ulike måter.

De argumenterte dessuten for at dokumentavgiften forhindrer mobilitet i både boligmarkedet og arbeidsmarkedet, og i realiteten er en beskatning av flytting.

Dokumentavgiften er dessverre blitt så innbringende for staten at det er blitt stadig vanskeligere å avskaffe den.

Avgiften utløses ved tinglysing, altså registrering av eierskifte av fast eiendom i det offentlige eiendomsregisteret hos Kartverket. For denne tjenesten betales et tinglysingsgebyr på 525 kroner, noe som utløser dokumentavgift på 2,5 prosent av kjøpesummen.

For næringseiendom utgjør dette så store summer at eierskifter ofte ikke skjer ved tinglysning, snarere ved salg av selskaper som eier eiendommen. For forbrukerne derimot er det ingen vei utenom, og for snittboligen til 3 millioner må boligkjøperen ut med 75 000 kroner.

Dokumentavgiften utgjør sammen med kommunal eiendomsskatt en vesentlig del av den samlede eiendomsbeskatningen i Norge.

Et stort flertall av norske kommuner har i dag en eller annen form for eiendomsskatt, og det ble i 2017 krevd inn om lag 7 milliarder i skatteinntekter fra bolig og fritidsbolig.

I takt med stigende bolig- og eiendomspriser har statens inntekter fra dokumentavgiften økt til nesten 9 milliarder kroner i 2017.

Dette innebærer at bolig skattlegges indirekte for cirka 16 milliarder årlig i tillegg til formuesbeskatningen.

Historisk har formuesbeskatningen av bolig og eiendom vært moderat i Norge, og det har særlig vært et gunstig skatteregime for investeringer i sekundærbolig og næringseiendom sammenlignet med andre finansielle investeringer.

Siden 2010 og innføringen av sjablongssystemet for beregning av likningsverdi har beskatningen av bolig og eiendom i Norge blitt betydelig skjerpet, og investeringer i sekundærbolig og næringseiendom er nå harmonisert i skattesystemet med øvrige investeringer. Det har vært et riktig grep, samtidig som man har fortsatt å skjerme formuesbeskatningen av primærbolig til 25 prosent av antatt markedsverdi.

For 2018 er verdsettelsesrabatten på bolig og fritidsbolig anslått av Finansdepartementet til å utgjøre nesten 22 milliarder. Sammen med fraværet av gevinstbeskatning på primærbolig etter et års botid vil norske boligeiere i år subsidieres med nesten 50 milliarder.

De positive effektene av disse subsidiene kan imidlertid ikke undervurderes. Lav boligbeskatning har gjort nordmenn til boligeiere i generasjoner og gitt jevnere fordeling av formuesgodene enn andre land. Selveie gir mer sparing, og ikke bare det: I følge en svensk studie har selveie også positiv effekt på deltagelse i arbeidslivet og produktivitet.

Dagens innretning av boligbeskatningen, hvor en stor andel av den samlede boligbeskatningen utgjøres av dokumentavgift og kommunal eiendomsskatt er uheldig.

Den kommunale eiendomsskatten varierer til dels stort fra kommune til kommune, og tar verken hensyn til gjeld tilknyttet eiendommen eller skattebetalerens inntekter.

Dokumentavgiften på sin side rammer skjevt og treffer særlig unge i etableringsfasen mellom 20 til 40 år, som er de som flytter oftest. Derfor betaler denne gruppen en uproporsjonal stor andel av dokumentavgiften og derav også den samlede beskatningen av bolig i Norge.

Selveie har tjent Norge godt i generasjoner, og vi må sikre at unge og fremtidige generasjoner ikke blir stående utenfor den norske boligmodellen. Derfor er det viktig å opprettholde skjermingen av primærboligen gjennom innslagspunktet for formuesskatt og fraværet av gevinstbeskatning. Men norsk boligbeskatning kan forbedres betydelig ved å øke beskatningen av primærbolig i formueskatten proporsjonalt med fjerning av dokumentavgiften og kommunal eiendomsskatt.

Det vil gjøre boligbeskatningen mer rettferdig og samtidig senker det terskelen for å bli boligeier og gjøre det enklere å ta del i velferdsgode nummer en i det norske samfunnet, nemlig egen bolig.