Norsk boligpolitikk er fordelingspolitikk
Tankesmien Agenda hopper bukk over at norsk boligpolitikk er svært vellykket fordelingspolitikk.
I går la Tankesmien Agenda frem sitt første perspektivnotat om boligbeskatning og markerte det med et spennende frokostmøte med sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen, finanspolitisk talskvinne Marianne Martinsen (Ap), Venstres Sveinung Rotevatn og Agendas egen Marte Gerhardsen.
Les notatet og se debatten her.
Det er prisverdig at Agenda våger å ta debatten om hvordan bolig- og eiendomsbeskatningen i Norge er innrettet.
Men debatten er på ingen måte ny.
I flere år har både internasjonale og nasjonale aktører, både faglige og politiske miljøer, innvendt at å investere i eiendom er for gunstig i Norge. Blant de internasjonale er OECD og IMF, blant de nasjonale er Agendas konkurrent til høyre – Civita.
I så måte er det ikke mange nye tanker Agenda bringer til torgs i notatet og frokostmøtet. Snarere bringer de på banen et annet perspektiv. Mens OCED, IMF og Civita er opptatt av harmonisere hvor lukrativt det er investere ulike typer formuesobjekter – les aksjer versus eiendom, er Agenda opptatt av fordeling.
Det er i utgangspunktet er redelig, men faktum er at den norske boligmodellen med fradragsrett for gjeldsrenter og lav likningsverdi på primærboligen faktisk er fordelingspolitikk. Og til gjengjeld svært god fordelingspolitikk. Modellen, som har røtter langt tilbake med selveiende bønder og etableringen av OBOS-systemet i mellomkrigstiden, har skapt demokratisert eierskap i Norge.
Tallenes tale er klar:
8 av 10 nordmenn eier til enhver tid sin egen bolig og i løpet av livet eier hele 98 prosent av alle nordmenn sin egen bolig. Ingen andre land har innrettet seg slik, og den norske boligmodellen er en suksesshistorie.
Så til Agendas agenda.
Agenda vil ta fra de rike og skape bedre fordeling av formuesgoder i samfunnet med klar referanse den nye stjernen på økonomihimmelen professor Thomas Piketty.
Det er et respektabelt utgangspunkt, men premissene i notatet blir feil når de samtidig ikke har tatt med regjeringens forslag statsbudsjettet for 2015. Notatet blir i så måte mindre aktuelt og troverdig når det ikke tar høyde for de endringene av skattesystemet som trolig blir vedtatt i desember.
I regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås likningsverdien på sekundærbolig nummer to og øvrige, samt næringseiendom å økes fra 60 til 80 prosent. Satsen på primærbolig og fritidsbolig på 25 prosent av markedsverdi endres ikke. Altså skjermes primærbolig for beskatning i tråd med hva Eiendom Norge har frontet tidligere.
Verken Venstre eller Krf har varslet at de er imot forslaget, så det vil trolig gå gjennom.
I praksis er dette en direkte skatteskjerpelse av landets rikeste. I 2015 får folk som Christian Ringnes, Olav Thon og de andre store eiendomsbesitterne en betydelig økt skatteregning, og det til tross for den foreslåtte justeringen av formuesskatten (som trolig ikke blir vedtatt i tråd med regjeringens ønsker). De som eier én utleiebolig går fri, mens de som driver med næringseiendom og utleie av bolig i stor og større skala får økt skatteregning. Budsjettet bidrar i så måte både til økt fordeling og større harmonisering av formuesobjekter i skattesystemet.
Hvis jeg skal spå, så vil jeg tippe at regjeringen i budsjettet for 2016 vil øke satsen til 100%. Med det vil profesjonell investering i eiendom være likestilt med øvrige forumesgoder som aksjer og obligasjoner. Ubalansen og forfordelingen av eiendom i det norske skattesystemet, som det faktisk synes å være bred enighet om både i politiske og faglig kretser, kan raskt bli utjevnet.
Med et slikt grep er det kun skjerpelse av likningsverdien på primærboligen og fritidseiendom som gjenstår før full harmonisering av investering i eiendom med andre formuesgoder. Spørsmålet er om det er politisk spiselig (les å vinne neste valg) og om det er god fordelingspolitikk, når det norske boligmodellen har vist seg så vellykket.
Synd Agenda ikke har tatt med disse to faktorene i sitt første perspektivnotat, for ellers kunne det blitt riktig så bra.