Arkitektene Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe foreslår i Klassekampen 22. mai i Einar Gerhardsens ånd en tredje boligsektor ved siden av det frie private eie og leiemarkedet. Dette skal innebære et nytt subsidiert og omsetningskontrollert boligmarked à la Danmark og Østerrike.

Dette er en utopi. Vi er, som en rekke andre land, prisgitt modellen som ble valgt for boligsektoren for nesten hundre år siden. Vi valgte selveiermodellen, noe det var to årsaker til.

For det første var over 50 prosent av norske husstander selveiere allerede i 1920, i takt med at husmenn i stor stil fikk kjøpt egen jord, og fikk juridisk rett til dette gjennom jordloven av 1928.

For det andre ble selveierlinjen videreført av det første boligkooperativet, Oslo Bolig og Sparelag (Obos), etablert i 1929, som skilte seg fra tilsvarende boligkooperativer i andre land. Medlemmene skulle ikke leie boligen fra boligkooperativet; de skulle eie den selv.

Selveie gir økt produktivitet

Resultatet av denne politikken finner vi i suksesshistorien om den norske boligmodellen, hvor åtte av ti nordmenn til enhver tid eier sin egen bolig.

De positive effektene av selveie kan ikke undervurderes. Selveie gir jevnere fordeling av formuesgodene i samfunnet, og ifølge en svensk studie av privatisering av kommunale boliger har selveie også positiv effekt på deltakelse i arbeidslivet og produktivitet.

En tredje boligsektor, som Martens og Moe foreslår, vil bryte med den norske modellen, der bolig er et velferdsgode ved siden av arbeid, utdanning og helse. I tillegg vil kostnaden for det offentlige ved å etablere en tredje boligsektor være astronomisk.

Må skape trygge bomiljøer

Den norske boligmassen ble høsten 2015 estimert til å være cirka like mye verdt som Oljefondet, altså rundt 8000 milliarder. Skal det offentlige erverve en betydelig andel av boligmassen vil det koste flere statsbudsjett.

Løsningen på utfordringene i boligmarkedet er snarere å skape et mer velfungerende eie- og leiemarked. Forskning fra Nova viser at det må stimuleres til store, profesjonelle, private eiere av utleieboliger for å skape trygge og stabile bomiljøer – fremfor dagens dominans av små, private utleiere.

For eiemarkedet er løsningen å bygge nok boliger, samt å senke terskelen for å bli boligeier, gjennom å bytte ut dokumentavgift og kommunal eiendomsskatt med full verdsettelse av primærbolig i formuesskatten. Dette vil gjøre at skattebyrden på bolig fordeles jevnere utover befolkningen.

Urettferdig skatteinnretting

Fordi dokumentavgiften utløses ved kjøp og salg av bolig, rammer den skjevt og treffer særlig unge mellom 20 og 40 år i etableringsfasen – de som oftest bytter bolig i Norge. Unge betaler en uforholdsmessig stor andel av den samlede beskatningen av bolig i Norge i dag.

Den kommunale eiendomsskatten varierer på sin side stort fra kommune til kommune, og tar ikke hensyn til skatteyteres gjeld eller inntekter. Dessuten gis det til dels store rabatter for dyre boliger og fritidsboliger sammenlignet med eiendommer med mer gjennomsnittlige verdier.

Det er ikke utopien om en tredje boligsektor som vil hjelpe unge inn på boligmarkedet. En mer rettferdig innretning av boligbeskatningen og tilstrekkelig boligbygging for å holde boligprisutviklingen moderat er løsningen.

Innlegget stod først på trykk i Klassekampen 30.05.2018.