Men staten har definert hva slags lyst som fortjener statlig støtte. Her må du ha LYST til å bo i norske bygder, bolystmidlene skal gjøre norske bygder mer attraktive. Tiltaket er rettet for å motvirke flyttemønstre mot byene.

Det er endeløse eksempler på førstegangskjøpere som har virkelig lyst til å kjøpe bolig, men de får ikke lov . Førstegangskjøperen må bo i rimelig nærhet til studieplassen eller jobben sin, og det er jo som alle vet i byområder. Men da har man jo ikke en type lyst som staten vil at vi skal ha.

Regjeringen har i år bevilget 55 millioner til dette prosjektet. Til sammen i fire årsperioden har man brukt 179 millioner på bolyst. Det bør være mulig å skape mye bolyst for 179 millioner kroner.

Det å kritisere Bolyst-prosjektet, er nesten som å kritisere universell utforming, det er politisk ukorrekt. Problemet er bare at paradokset blir så uhorvelig stort når det i år bevilges 55 millioner til boprosjekter i bygdene, samtidig som vi vet at behovet for boliger er desidert størst i byene.

Det blir ikke mindre paradoksalt å se statlig bolyst-penger i kontrast til alle de stakkars førstegangskjøperne som blir stengt utenfor markedet .

Vi har lenge sett at kommunal- og regionaldepartementet har hatt som mål å legge til rette for at distriktskommunene blir mer attraktive bosteder. Det er altså en statlig oppgave å motvirke en global urbaniseringstrend, og det er en statlig oppgave å legge hindre for kjøpergrupper å etablere seg i byene gjennom strenge egenkapitalkrav og dyre tekniske forskrifter som skaper mindre boligbygging.

Bolystmidlene er en symbolsk viktig sak for Senterpartiet, og er et godt eksempel på at selv små partier får gjennomslag for sin politikk hvis de sitter i Regjering.

Vi trenger en boligpolitikk der den norske boligmodellen blir gjeninnført, der førstegangskjøperne ikke stenges utenfor markedet og staten er en katalysator og ikke bremsekloss i boligbyggingen.