Sentrale tomter for boligbygging er mangelvare i Norge. Som en løsning har flere tatt til ordet for både å bebygge golfbaner og å rive de tradisjonsrike kolonihagene i Oslo. Dette er lite realistisk.

Løsningen er heller at statlige sektorinteresser som besitter store og sentrale tomter fatter beslutninger som også er god byutvikling.

Et eksempel er regjeringens godkjenning av Helse-Sørøsts vedtak om ny sykehusstruktur i Oslo. Beslutningen er ikke bare godt nytt for sykehustilbudet; det er også godt nytt for boligmarkedet. Vedtaket betyr nemlig at Ullevål sykehus legges ned og meget sentrale tomtearealer som kan romme opp mot 5000 boliger frigjøres.

Et av problemene i boligmarkedet har vært at staten og kommunene ikke var forberedt på den massive befolkningsveksten i Norge i kjølvannet av EU-utvidelsen i 2004. Veksten har vært kraftig de siste 10-12 årene, og det er ventet en ytterligere eksplosiv vekst frem mot 2040, ifølge SSB.

I Oslo og Akershus skal befolkningen vokse med nær 30 prosent, på Sør- og Vestlandet med omlag 25 prosent og Midt-Norge med cirka 20 prosent. Dette innebærer at det må bygges mange boliger. Bare for Oslo og Akershus betyr dette at må bygges anslagsvis 10-12 000 boliger per år, hvis dagens boligfrekvens skal opprettholdes.

Befolkningsveksten både har endret og vil endre Norge. Nettopp dette synes både statlige og kommunale etater å ha tatt innover seg lovlig sent, når vi ser voksesmerter på helsetjenester, skoler, samferdsel og kommunal arealplanlegging.

Lokalisering av sykehus er kun en av de statlige sektorene som må se sine interesser i sammenheng med både boligbehov og arealplanlegging. Kanskje særlig samferdselssektoren, men også andre statlige aktører må samordne seg etter hva som er fornuftig bruk av ressursene og bidra til å frigjøre arealer for bolig- og byutvikling.

Til tross for Norges store areal, er en sentral utfordring i det norske boligmarkedet byggebare tomter. Både høye byggekostnader og krav til ulike typer infrastruktur, transportplanlegging og ikke minst det grønne skiftet tilsier at fortetting av sentrale områder er løsningen. Dessuten er premisset i Klimaforliket fra 2014 at veksten i persontransport i byene skal skje med gange, sykkel og kollektivtransport, ikke privatbil. Det betyr at vi må bo tettere i fremtidens Norge.

Hovedgrepet i Oslos kommuneplan 2030 er fortetting innenfra og ut, og økt boligbygging rundt allerede eksisterende knutepunkter. Det er en riktig strategi, fremfor å spre byen utover med de kostnader det medfører for eksempelvis miljøet og etablering av ulike typer infrastruktur. Problemet med denne planen er at den ikke vurderer potensiale i sentrale tomteområder som besittes av blant annet Jernbaneverket (Bane NOR). Både i Lodalen og på Frognerstranda brukes enorme, sentrale tomteområder til togsoving. Det er hensiktsmessig at samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) får frigjort disse arealene til bolig- og byutvikling så snart så mulig. Lagring av tog i sentrum av hovedstaden er gammeldags og ikke samfunnsøkonomisk nyttig bruk av slike arealer.

I Trondheim har staten nylig tatt fremtidsrettete grep. Godt hjulpet av daværende leder i transportkomiteen på Stortinget, Linda Hofstad Helleland (H), vedtok regjeringen i 2014 å frigjøre sentrale tomtearealer på Brattøra og Nyhavna fra gods og havnevirksomhet til byutvikling. Det lover godt for utviklingen av Trondheim i årene som kommer.

I Bergen kan det gjøres tilsvarende grep ved flytte godsterminalen ut av sentrum, og gjøre store tomteområder ved Bergen stasjon og rundt naturskjønne Store Lundgårdvann tilgjengelig for byutvikling. Da kan dette området igjen bli rekreasjonsområde for byenes innbyggere, slik det var før andre verdenskrig. I kombinasjon med utvikling av de gamle havneområdene i byen og området rundt Store Lundgårdsvann, kan Bergen bli en tettere og bedre by.

Boligbygging og arealplanlegging kommer til å bli en stadig viktigere problemstilling i det norske samfunnet i årene og tiårene som kommer. Staten må på tvers av etatene se hva den kan gjøre for å frigjøre sentrale tomter mange statlige etater besitter til bolig og byutvikling. Dette er høyst nødvendig, ikke for å bare bygge nok boliger i Norge, men også for å oppfylle de forpliktelsene politikerne har gitt seg selv i Klimaforliket.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i DN 25 november 2016.