Sent mandag kveld ble det klart: Norge får en ny regjering med Erna Solberg som statsminister.

Hvordan regjeringen blir får vi først vite når den formelt blir utnevnt i statsråd på Slottet den 19 oktober. Men forhåpentligvis vil vi få noen lekkasjer om hvordan regjeringen blir satt sammen før den tid.

De borgerlige partiene bruker nå ukene fremover til uformelle sonderinger med partiene. I begynnelsen av oktober vil partiene ha formelle regjeringsforhandlinger, som vil lede ut i en regjeringserklæring for de neste fire årene.

Selv har jeg en oppfordring til vår kommende statsminister: Gi oss en boligminister med et helhetlig ansvar for landets boligpolitikk.

Landets viktigst sak

Boligpolitikk er et av landets mest kritiske politikkområder. Befolkningsveksten og urbaniseringen i Norge er ekstremt sterk, og den utviklingen vil fortsette i årene som er kommer.

Hvis vi skal klare å opprettholde boligdekningen etter dagens standard, må det bygges mange boliger i årene som kommer.

I følge SSB vil befolkningen vokse til fra dagens 5 millioner til omlag 6 millioner i 2030. Prognosene tilsier at det må bygges mellom 35 og 40 000 boliger i året.

De senere årene, spesielt etter finanskrisen, har boligbyggingen vært for lav.

Boligbyggingen må opp. Mye!

Vi må bygge landet for fremtiden, hvis vi skal klare å opprettholde den norske boligmodellen, hvor 8 av 10 til en hver tid eier sin egen bolig.

Fragmentert ansvar

Boligpolitikken i dag er delt mellom en rekke departementer.

Minst hensiktsmessig er delingen av ansvaret for plan- og bygningsloven mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet.

I tillegg har Finansdepartementet ansvaret for penge- og finanspolitikken og styringen av Finanstilsynet som regulerer bankenes krav om egenkapital ved boliglån.

Landbruks- og matdepartementet har ansvar jordvern, som i mange områder står i veien for hensiktsmessig bolig- og samferdselsutbygging.

Forbrukerrådet og fylkesmennene, som hver sin måte har betydning for boligpolitikken sogner under Barne, likestilling, – og inkluderingsdepartementet.

Dessuten har både prioriteringer i samferdselspolitikken og ikke minst lokale vedtak i kommunene stor betydning for utførelsen av landets boligpolitikk.

Det fragmenterte ansvaret for boligområdet illustrerer statens styringsutforminger.

Departementene er ikke organisert hensiktsmessig for å tjene samfunnets behov.

Strakstiltak

Uken før valget samlet undertegnede og Huseiernes Landsforbund representanter for alle de borgerlige partiene på Løvebakken, for å inngå en avtale om at de er enige i det viktigste i boligpolitikken.

Det viser at samarbeidsklima mellom de borgerlige partiene er godt, og avstanden er langt mindre enn hva man får inntrykk av i enkelte medier.

Selv fremhevet jeg at det viktigste for Norge og boligmarkedet, er at den nye borgerlige regjeringen ikke nå setter seg ned for utrede boligpolitiske virkemidler i årevis.

Vi trenger handling nå. Strakstiltakene er klare.

For det første må regjeringen redusere egenkapitalkravet fra 15 % til 10% umiddelbart.

Det har Finansdepartementet mulighet til i sin styringsrett av Finanstilsynet. Husholdningens gjeldsgrad, som er Finanstilsynets bekymring, er høy, men den er ikke urovekkende tatt i betraktning at husstandene disponible inntekt er nær doblet de siste ti årene. Dessuten er todelingen av boliglånsmarkedet mellom Husbankens økte startlånmidler utenfor statsbudsjett og innstramningen av ordinær kreditt bekymringsfullt.

For det andre må den nye kommunalministeren snarest instruere de i alt 22 statlige innsigelsesinstansene til kommunale planer at boligbygging er viktigst å prioritere.

Dessuten må utredningsarbeidet for å effektivisere den ekstremt detaljerte plan- og bygningsloven starte umiddelbart i departementet. Men, vi kan ikke vente i årevis på forenklingene. Vi må få noen forenklinger med en gang.

En boligminister

Økt boligbygging er en sak landets neste statsminister og vår neste (bolig)- og kommunalminister må ta på høyst alvor.

Det er kanskje ikke realistisk å samle alle politikkområdene som påvirker boligmarkedet under ett departementet. Men mye bør samles i et større kommunaldepartement, som kan bli landets boligdepartementet.
Enda viktigere er at regjeringen jobber samlet som et kollegium, og trekker i samme retning. Den rødgrønne regjeringen bar preg av at SV, SP og AP dro i ulike retninger, kanskje spesielt SP, som har styrt tunge departementer som kommunal og samferdsel.

Den nye regjeringen må se styringen av landet under ett, og føre en helhetlig politikk for boligområdet. Erna Solberg viktigste oppgave som landets leder, blir helhetlig styring, og forhindre den type sektorisering av offentlig sektor vi har sett de siste åtte årene.

Erna, gi oss en boligminister og en regjering som ser boligpolitikk under ett!

Det trenger Norge.