En tåkete glasskule
Mediene har de siste ukene vært preget av dystre framtidsutsikter for norsk økonomi generelt og boligmarkedet spesielt, men er det riktig?
Vi har lenge vært forundret over værvarselet til enkelte sjefsøkonomer. For boligmarkedets del virker det som det enten spås stekende sol eller ordentlig ruskevær. Sannheten er nesten aldri noen av delene, hverdagen preges mer av skyer, av og til lettskyet, andre ganger mer regnfullt.
Glasskulen er utvilsomt mer tåkete nå enn tidligere. Tåken gjør oss usikre, vil tåken gi dårligere vær eller klarner tåken opp og gir oss fine dager? Denne usikkerheten har gjort mange kjøpere mer selektive, de bruker lengre tid på å bestemme seg, og dette har gjort at antall usolgte boliger har økt. For første gang på mange år ser vi de fleste steder i landet at mange boligselgere er på vei inn i sommerferien uten å ha fått solgt boligen sin, en ganske fortvilet situasjon for de det gjelder.
Men når bolig-dommedagsprofetene spår om en dyster fremtid, så er det viktig å se hva de egentlig sier. Legg merke til at det ofte snakkes om sannsynligheter, det er ikke det samme som spådommer. Selv 1 % sannsynlighet for boligkrakk, har gitt overskriften «Boligmarkedet kan krakke». Ikke stor sannsynlighet for krakk, men stor sannsynlighet for mange lesere. Jeg skjønner godt journalistene som siterer de som presenterer sannsynligheter som mulige fasiter. Det er ikke referenten, men avsenderen, som fortjener kritikk.
I den tåkete glasskulen finner jeg fremdeles mange grunner til finere vær. Vi har fremdeles økt sysselsetting, lav arbeidsledighet, lav rente, økte lønninger, moderat boligbygging og høy befolkningsvekst. Dette er et solid og tungt fundament for det norske boligmarkedet.
Gråværet som kan komme skyldes fortrinnsvis usikre tider i internasjonal økonomi. Det er absolutt grunn til å være måteholden i å beskrive forventningene til både norsk økonomi og boligmarkedet, vi er avhengig av de internasjonale konjekturene. Men vi snakker da om en lavere prisvekst, ikke et stort prisfall, eller i verste fall et krakk.
Det finnes selvfølgelig en sannsynlighet for at det verste kan skje, men den er ytterst liten. Så liten at den egentlig ikke er verdt å nevnes.
