Utviklingen i det norske boligmarkedet er alarmerende. Det viser februartallene fra Boligprodusentenes Forening.

Her går det frem at den negative utviklingen i boligbyggingen og antall igangsatte boligbygg har fortsatt på nyåret, selv om nedgangen later til å ha dempet seg noe.

Utviklingen er alarmerende fordi vi vet at det trengs mange nye boliger i Norge. Hvis ikke byggeaktiviteten tar seg opp, vil prisene på boliger stige enda mer en de har gjort de siste årene.

Like alarmerende er det at den offentlige Husbanken nok en gang er i ferd med å gå tom for penger etter en strøm av søknader i januar om grunnlån til boligbygging. Det reiser en viktig problemstilling: Vil vi virkelig at Husbanken og staten skal være hovedfinansieringskilden for boligbygging i Norge?

Historisk boligpolitikk
Etter andre verdenskrig skulle landet gjenoppbygges og befolkningen vokste. Norske boligbyggelag og Husbanken fikk en sentral rolle. Via Husbanken subsidierte staten boligbygging i form av gunstige lån med lave renter og lang nedbetalingstid. I tillegg regulerte staten boligpriser og husleier.

På 1980-tallet ble boligmarkedet deregulert. Og siden 1990-tallet har det vært politisk enighet om at myndighetenes viktigste oppgave i boligpolitikken er å legge forholdene til rette for et velfungerende boligmarked: Staten skal drive sosial boligpolitikk for de svakeste og vanskeligstilte, mens alle andre er overlatt til markedet. Til tross for den store omleggingen av Husbankens mandat eksisterer fortsatt institusjonen som statens forlengede arm i boligpolitikken.

Dagens husbank
I dag er Husbanken en stor statlig etat med en lang rekke oppgaver av til dels svært ulik karakter. Husbanken er både boligsosialt virkemiddel og støttefunksjon for vanskeligstilte av ulike kategorier, samt et virkemiddel for boligbygging i sin alminnelighet.

Startlånsordningen til vanskeligstilte er blitt kritisert, og kritikken førte til at ordningen ble evaluert og strammet inn i løpet av 2013. Men startlån utgjør bare en liten del av Husbankens totale midler.

Storparten av de årlige bevilgningene går til grunnlån for boligbygging, hvor det stilles strengere tekniske krav til boligene enn hva loven krever.

I september i fjor gikk Husbanken tom for penger, til tross for at den rødgrønne regjeringen og statsråd Liv Signe Navarsete (Sp) i juni 2013 hadde utvidet lånerammen med 5 milliarder. For statsbudsjettet 2014 ble totalsummen satt til hele 20 milliarder, opp fra totalt 15 milliarder i 2013.

Finansieringen
Med grunnlånsordningen er Husbanken igjen blitt en av de viktigste finansieringskildene for boligbygging i Norge.

I 2013 ble det totalt investert cirka 60 milliarder kroner i nye boligprosjekter med en total igangsetting av drøye 29.000 nye boliger. Husbanken sto for om lag 20 prosent av de samlede utlånene til boligbyggerne – en ikke ubetydelig markedsandel.

Vil vi virkelig at Husbanken og staten skal være hovedfinansieringskilden for boligbygging i Norge?

Markedsandelen er ikke overraskende når Husbanken tilbyr gunstigere betingelser enn det som tilbys i markedets øvrige lån. Dessuten har de ordinære bankene i perioder vært mindre villige til å låne ut penger til boligbygging på grunn av høy risiko og at det binder mye kapital.

Systemet skaper en todeling av markedet for utlån til boligbygging. Samtidig gjør det staten til en svært mektig aktør i et boligmarked som er blitt avhengig av statlig kreditt. En slik maktkonsentrasjon gjør markedet sårbart. Det så vi for alvor i høst, da Husbanken igjen gikk tom for penger.

Når Husbanken går tom for penger stopper boligbyggingen opp. Det er det siste vi trenger når Norges befolkning trolig vil stige med nesten 1 million innbyggere frem til 2030.

Hva skal Husbanken være?
Husbankens dominerende rolle i norsk boligbygging er problematisk, på flere måter. Spørsmålet er om ikke Husbanken har vokst ut av sine sko, og at institusjonen har fått for mange oppgaver. Kanskje er det en god idé å splitte opp virksomheten?

Det boligsosiale arbeidet kan delegeres til de nye norske storkommunene eller samordnes med Nav og andre trygdeordninger. Husbanken kan rendyrkes som et motkonjunkturtiltak underlagt Finansdepartementet og med mål om å opprette boliger i takt med befolkningsveksten.

Min holdning er at ordinære banker skal være finansieringskilde nr. 1. for boligbygging. Staten skal kun trå til, gjennom motkonjunkturtiltak, i dårligere tider. Slik det har utviklet seg nå er Husbanken derimot blitt et permanent tiltak som hele boligmarkedet er blitt avhengig av. Jeg tviler på at Regjeringen og finansminister Siv Jensen (Frp) er tilhengere av en slik utvikling.

Store konsekvenser
Da de nedslående tallene for igangsatte boliger ble presentert, ba direktør i Boligprodusentene, Per Jæger, Regjeringen om ytterligere 10 milliarder til Husbanken. Det er et tiltak jeg støtter, i dagens spesielle situasjon, men spørsmålet er om det på lengre sikt er riktig å gjøre boligmarkedet enda mer avhengig av Husbanken.

Etter mitt syn bør offentlig penger benyttes med varsomhet, spesielt når det offentlige stiller med kreditt. Det kan ha store konsekvenser for velfungerende markeder. Dessuten viser regnskapstallene for 2013 en norsk banknæring med tidenes høyeste lønnsomhet. De ordinære bankene burde ikke ha problemer med å ta samfunnsansvar og delta i spleiselaget for å få lånt ut tilstrekkelig med midler til boligbyggerne.

Det på høy tid å diskutere hva som skal være Husbankens rolle i det norske boligmarkedet. En for dominerende stat er ikke sunt for noen av aktørene.

Denne kronikken sto på trykk i Aftenposten 4. april, 2014.

Faksimile fra Aftenposten.

Faksimile fra Aftenposten.