Boligpolitikk-valget 2013
Hva betyr valget 2013 for boligpolitikken? Jeg har lest og anlysert partiprogrammene.
Boligpolitikk har vært et av de mest omtalte politiske temaer de siste årene og blir trolig blant de viktigste sakene i valgkampen foran stortingsvalget 9. september.
Årsaken er åpenbar: Det er et tema som angår de aller fleste, samtidig som boligbyggingen de senere årene har vært for lav og prisveksten på boliger har vært svært høy, spesielt i sentrale områder. Hvordan har boligpolitikken satt sitt preg på de politiske partienes programmer for perioden 2013–17, og hva slags boligpolitikk har partiene forpliktet seg til å gjennomføre?
I 1992 startet en økonomisk opptur både i boligmarkedet og norsk økonomi generelt, som vi fortsatt er inne i. Ifølge Statistisk sentralbyrå har boligprisene i Norge steget i gjennomsnitt med 270 prosent fra 1992 til 2011. Enkelte steder har prisutviklingen vært enda sterkere. Mye tyder på at boligprisveksten i Norge, spesielt etter finanskrisen, er drevet av reelle faktorer i økonomien. Først og fremst økte kostnader til boligbygging og en sterk urbanisering, i kombinasjon med lav rente og Norges sterke oljeøkonomi, som gir et generelt høyt kostnads- og lønnsnivå.
Sterk befolkingsvekst, men lav boligbygging
Ifølge tall fra Norges Bank har det vært en sterk nedgang i boligbyggingen fra 2007 og frem til utgangen av 2010. Boligbyggingen har i flere år ligget for lavt og underskuddet av boliger stiger, og det spesielt i storbyene. Prognosesenteret har anslått at det må bygges mellom 35.000 og 40.000 boliger i året for å holde tritt med befolkningsveksten. Et sannsynlig scenario fra SSB, et såkalt mellomalternativ, indikerer at Norge allerede i 2030 kan ha 6 millioner innbyggere. Med andre ord at folketallet kan vokse med om lag 1 million innbyggere de neste 17 årene. Det betyr at det må bygges mye i årene som kommer.
I 2009 og 2010 ble det bygget om lag halvparten av det anslåtte boligbehovet. I 2011 ble det bygget ca. 28.000 boliger, mens det i 2012 ble det bygget 29.500 boliger. De siste tallene fra Boligprodusentene viser at igangsettingen av nye boliger i første kvartal 2013 har falt med 19 % prosent fra samme periode i fjor. Nedgangen aktualiserer boligpolitikk for valgåret 2013.
Hva er boligpolitikk?
Leser man den rødgrønne regjeringens Soria-Moria-erklæring fra 2005, er boligpolitikk i Norge ensbetydende med boligsosial politikk. Det vil si politikk for å hjelpe vanskeligstilte inn i boligmarkedet, og unngå at mennesker kommer i sosialt og økonomisk uføre.
Dette er en tradisjonell forståelse av boligpolitikk, som er i tråd med det boligforsker Jardar Sørvoll har kalt «den boligsosiale vendingen». Siden 1990-tallet har det vært politisk enighet i Norge om at myndighetenes viktigste oppgave i boligpolitikken er å legge til rette for et velfungerende boligmarked. Staten skulle drive boligsosial politikk for de svakeste og vanskeligstilte, mens alle andre var overlatt til markedet.
Historisk har imidlertid boligpolitikk vært noe annet. Etter andre verdenskrig var boligpolitikk på den politiske agendaen. Landet skulle gjenoppbygges, samtidig som befolkningen vokste. Norske boligbyggelag og staten gjennom Husbanken spilte en sentral rolle. Staten subsidierte boligbygging med gunstige lån med lave renter og lang nedbetalingstid. Dessuten regulerte staten boligpriser og husleier.
Imidlertid utviklet det offentlig regulerte boligmarkedet seg til et system på overtid. En av de største endringene den borgerlige Willoch-regjeringen (1981–86) gjorde var å deregulere boligmarkedet. I 1981 fjernet man subsidier til Husbanken og husleie- og prisregulerende bestemmelser, samt liberaliserte kreditt-markedene. Reguleringene hadde skapt et svart boligmarkedet, hvor man måtte betale penger under bordet i tillegg til den faste prisen.
I dag må boligpolitikk-begrepet utvides. Det finnes ikke én boligpolitikk, men mange. Boligpolitikk er alt som påvirker boligmarkedet og boligbygging, som Norges Banks rentepolitikk, Finanstilsynets krav om egenkapital, skattesystemet, samferdselspolitikk, plan- og bygningslovgivningen og tekniske forskrifter, lokale og statlige prioriteringer i areal- og reguleringssaker, utviklingen i økonomien og arbeidsmarkedet, og selvfølgelig utbyggere og boligkjøperes adferd.
Et velfungerende marked?
De utviklingstrekk vi har sett de senere årene med sterk prisvekst og lav boligbygging og ikke minst med sterk gjeldsvekst i norske husholdninger, stiller spørsmålstegn ved hvor velfungerende boligmarkedet er. Generelt er boligmarkeder preget av sterk dynamikk på etterspørselssiden og treg tilpasning på tilbudssiden. Mens folks adferd kan endre seg raskt, tar det gjerne lang tid å endre boligtilbudet.
Når boligbyggingen i flere år har vært for lav i forhold til det anslåtte boligbehovet er det et uttrykk for en ubalanse i markedet. Tilbudet er for lite, og det bygges for lite. Det viktigste staten kan gjøre er å legge til rette for økt boligbygging.
Men boligpolitikken, eller politikken som påvirker boligmarkedet, er full av paradokser. Det mest åpenbare eksempelet et at regjeringen økte rammene til Husbanken mer eller mindre samtidig som Finanstilsynet i desember 2011 strammet inn egenkapitalkravet for boliglån til 15 %. Staten strammet altså via tilsynet inn tilgangen på kreditt gjennom ordinære banker, samtidig som regjeringen økte kreditten i boligmarkedet gjennom Husbanken. Slik praksis og politikk utfordrer statens rolle som tilrettelegger for et velfungerende boligmarkedet. I verste fall kan politikken på ett område slå bena under politikken på et annet område.
Lite boligpolitikk
Sett i lys av hvor stor plass boligpolitikk har hatt i det offentlige ordskiftet de siste årene, er det merkverdig hvor lite plass temaet hadde i partiene partiprogrammer for perioden 2009–2013.
Høyre nøyde seg med en formålsparagraf om å styrke selveierdemokratiet, i tillegg til å fremheve at partiet ville være en pådriver for universell utforming. Heller ikke Frp hadde bolig som en egen programpost. Snarere skrev de at de ønsket å «(…) liberalisere lovverket og legge til rette for mer boligbygging, også i høyden. Dette vil skaffe flere boliger og leie- og eiendomsprisen vil gå ned.»
Arbeiderpartiet viet en snau side til boligpolitikk i sitt program, kalt «Bolig for alle», hvor først og fremst Husbankens rollen ble beskrevet inngående, samt at behovet for universell utforming ble understreket. I likhet med Arbeiderpartiet tok også Venstres program for seg Husbanken som et korrektiv til markedet, samt nødvendigheten av universell utforming. Venstre spesifiserte til og med å «(…) arbeide for at minst 20 % av alle boliger skal være universelt uformet.»
Også Senterpartiet la i sitt program vekt på Husbanken, samt behovet for energieffektive løsninger og å redusere energibruken og universell utforming. Senterpartiets program hadde slående likheter med Krfs program.
Hvis vi ser bort ifra Rødt, er SV i dag det eneste partiet som bryter diametralt med de øvrige partiene i sin boligpolitikk. I praksis vil SVs politikk innebære en reversering av boligpolitikken til før liberaliseringen i 1981. I sitt program for 2009 gikk SV både inn for lovfesting av ikke-kommersielle leieboliger, prisreguleringer, husleievern, statlig og kommunal ekspropriasjonsrett og kommunal subsidiering av tomter for bolig- og by-utvikling. Dessuten programfestet SV, som Venstre, også et mål for universelt uformede boliger. SVs andel var imidlertid 30 %.
Ny plan- og bygningslov i 2009
Programmene fra 2009 for inneværende stortingsperiode er interessante sett i lys av hvordan den nye plan- og bygningsloven og senere den tekniske forskriften TEK10 ble utformet. Det illustrerer både at programmene kan ha lite å si for hva som faktisk blir norsk lov og at partiene ikke nødvendigvis agerer etter programmene.
Det mest påfallende er at programmene i liten grad faktisk forholder seg til den plan- og bygningsloven som ble vedtatt i Stortinget 8. mai 2009, altså mer eller mindre samtidig med at partiene hadde sin respektive landsmøter før Stortingsvalget samme år.
To av de viktige endringene i den nye plan- og bygningsloven var at Stortinget skjerpet kravene til energiforbruk i nye bygg og vedtok absolutte krav til universell utforming, som senere ble konkretisert i den nye byggesaksforskriften fra 2010, TEK10.
Det pussige med det som ble vedtatt i den nye plan- og bygningsloven, var at ingen av partiene hadde bundet seg til det strenge regime som ble vedtatt. Partiene, som spesifikt omtalte en prosentandel for universelt utformete boliger, tallfestet en heller lav andel sett i lys av de strenge reglene som ble innført.
En av årsakene til at plan- og bygningsloven av 2009, ble slik den ble, var Høyre og stortingsrepresentant Bent Høie. Høie var saksordfører for loven i Kommunalkomitéen, og var en av drivkreftene bak de absolutte kravene til blant annet universell utforming. Høies krav, som han fikk flertall for i Stortinget, gikk lengre enn hva regjeringen hadde foreslått innenfor universell utforming.
Den nye plan- og bygningsloven og TEK10 ble en av flere premissleverandører for boligdebatten vi har hatt i Norge siden 2010. Sett under ett har boligpolitikk fått en langt mer sentral rolle i partiene programmene for 2013–2017.
Oppgjør med innsigelsesinsituttet
Det mest påfallende i partienes programmer for neste stortingsperiode er hvordan debatten om innsigelser til kommunale planer har funnet veien inn i nesten alle partiprogrammene.
I dag har 22 statlige og kommunale etater fra Riksantikvaren til Avinor innsigelsesrett til kommunale plansaker. Kommunens Sentralforbund (KS) fikk i 2012 dokumentert at bruken av innsigelser er svært omfattende, og innsigelsene er en viktig årsak til lang saksbehandlingstid i plan- og byggesaker.
Alle partiene, med unntak av Krf og SV, har programfestet enten å begrense eller stramme inn på de statlige innsigelsene. Lengst går Frp som i sitt program går inn for at innsigelser «(…) skal reduseres til et absolutt minimum.» Mens Høyre har vedtatt å «(…) begrense innsigelsene og etablere tidsfrister for innsigelser». En programformulering som har klare likhetspunkter med hva Senterpartiet går inn for i sitt program. Venstre har programfestet seg til å «samordne innsigelser», mens Arbeiderpartiet har forpliktet seg til «(…) å gjennomgå hvordan det statlige innsigelsesinsituttet praktiseres og se på om det er behov for nye regler.»
I praksis vil dette bety at det som trolig vil bli et bredt flertall på Stortinget, har forpliktet seg til en kraftig omlegging av innsigelsessystemet. Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell varslet i februar 2013 en prøveordning for enkelte fylker med koordinering av statlige innsigelser via Fylkesmannen. Uavhengig av hvem som blir sittende i den nye regjeringen, vil et flertall på Stortinget være forpliktet til å følge opp denne prøveordningen og innføre en permanent ny ordning.
Tekniske forskrifter
Selvaag Bolig ved adm. dir. Baard Schumann var blant de første som kritiserte den nye plan- og bygningsloven og den tekniske forskriften TEK10 tilbake i 2010. Siden den gang har det vært en større debatt om effektene av alle de tekniske forskriftene. Schumann har fått støtte av en rekke andre store boligbyggere om at summen av forskrifter virker svært fordyrende ved byggingen av nye boliger.
Denne debatten har funnet veien inn i Frp, Høyre og Venstres programmer. Riktignok har også debatten åpenbart påvirket SVs program. I inneværende periode gikk de inn for at 30 % av alle boliger skal være universelt utformet. I sitt nye program vil SV jobbe for «å opprettholde gjeldende krav til tilgjengelighet og energieffektivitet i teknisk forskrift.»
Lengst i å reversere og oppheve tekniske krav går Frp, som vil «fjerne krav i plan- og bygningsloven», riktignok uten å spesifisere nærmere hva de vil fjerne. Høyre på sin side har vedtatt en heller rund programformulering om ”«i samarbeid med byggenæringen forenkle TEK 10 for å redusere byggekostnadene.» Mens Venstre på den ene siden har gått inn for å «[b]eholde miljøkrav til bygg, men forenkle ved å sette resultatmål og redusere detaljkrav.», samt «[s]tille krav til universell utforming av nye, større bygningsprosjekter, men forenkle for å hindre unødvendig kostnadsdrivende effekt.» Hverken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet har tatt for seg tekniske forskrifter i sitt program.
Programformuleringene fra de borgerlig partiene betyr imidlertid at en eventuell borgerlig regjering er forpliktet til å gjennomgå TEK10 med tanke å redusere kravenes innvirkning på byggekostnadene. At Senterpartiet ikke en gang tar for seg temaet i sitt program, er ikke overraskende. Liv Signe Navasete (Sp) styrer i dag Kommunal-og regionaldepartement, som har ansvar for bygningsdelen av plan- og bygningsloven (MIljøverndepartementet har ansvar for plandelen av loven), og hun har langt på vei avvist at tekniske krav fordyrer nye boliger. Det er kanskje nettopp på dette punktet at en borgerlig regjering vil skille seg fra dagens rødgrønne boligpolitikk.
Finanspolitisk boligpolitikk
Det tredje store boligpolitiske tema har vært av finansiell art. Tilgangen på kreditt er en driver i økonomien, og er spesielt viktig i en kapitalintensiv bransje som boligbygging. Til tross for at alle de borgerlig partiene var imot å øke egenkapitalkravet til 15 %, har bare Venstre og Frp et programpunkt om egenkapitalkravet. Venstre ønsker å «(…) innføre et veiledende egenkapitalkrav på 10 prosent ved kjøp av bolig, men la bankene få utøve skjønn ved lånetilsagn bl.a. basert på utsikter til framtidig inntekt.» Frp på sin side ønsker å fjerne det. Spørsmålet er hva en borgerlig finansminister vil gjøre i posisjon, for Finansdepartementet har til tross for at Finanstilsynet er et uavhengig organ, muligheter til å legge føringer på tilsynets krav og reguleringer.
På borgerlig side er det imidlertid stor enighet om at Husbanken skal spille en sentral rolle i boligpolitikken. Unntaket er Frp som ikke nevner Husbanken i sitt program, men som riktignok uttrykker bekymring for den økte bruken av startlån, som de kaller «en uheldig todeling av boliglånsmarkedet.» Høyre utrykker ingen bekymring for den økte bruken av startlån og har programfestet å «(…) vurdere muligheten for å senke terskelen for startlån.» Venstre og Krf på sin side har programfestet å utvide Husbankens utlånsrammer. Dette betyr at det også etter stortingsvalget i 2013 vil være stor politisk enighet om Husbankens rolle som långiver til boligbygging og boligkjøp, for ikke overraskende legger alle de rødgrønne partiene sterk vekt på Husbankens rolle i sine programmer. Så godt som alle partier med unntak Frp ønsker å utvide Husbankens økonomiske rammer, noe som også har skjedd i revidert statsbudsjett for 2013, hvor banken fikk 5 milliarder i økte rammer.
Hvordan dekke boligbehovet?
Det store spørsmålet for landets neste regjering er hvordan vi skal klare å bygge nok boliger i forhold til befolkningsveksten. Det var et uttalt mål i den rødgrønne regjeringens Soria Moria-erklæring at «[D]et offentlige må bidra til å oppnå en stabil boligbygging på et høyt nok nivå.» Det har ikke skjedd. Spørsmålet er hvordan landets neste regjering kan få opp boligbyggingen ytterligere.
Det er åpenbart at mer effektive plan- og byggeprosesser både med et mer koordinert innsigelsesinstitutt og et mindre rigid teknisk regelverk, vil bidra til at det blir bygget flere boliger. Og det vil kunne få ned tiden på byggesaksprosesser.
Boligbyggingen kan imidlertid ikke sees isolert. Bolig- og byutvikling er også avhengig av andre politikk-områder som samferdselsprioritering og kommunegrenser m.v. Her har både Høyre og Ap svar på utfordringene i sine programmer. Arbeiderpartiet forteller i sitt program at de vil «Etablere offentlige modeller for beregning av fremtidig byggebehov hvor det beregnes hva som må bygges i ulike regioner for å holde tritt med befolkningsveksten i årene som kommer.» De vil også «Pålegge kommunene å utarbeide boligplaner for langsiktig og helhetlig arealanvendelse, boligbygging og utvikling av infrastruktur og samferdsel basert på forventet befolkningsutvikling og kommunenes tomtetilgang.» Høyre vil «etablere et avtaleverk mellom kommuner og stat for samarbeid om infrastrukturbygging.»
Slik statlig planlegging vil være et brudd med politikken for inneværende stortingsperiode, samt samferdelspolitikken i hele etterkrigstiden. Det er godt dokumentert at bevilgninger til samferdsel har vært foretatt stykkevis og delt, og i stor grad vært preget av disktrikspolitiske føringer.
I praksis vil slike forpliktende formuleringer bety at den nye regjeringen som skal dannes etter valget i høsten 2013 – uansett om den vil utgå fra Arbeiderpartiet eller Høyre – vil være forpliktet til føre en annen boligpolitikk med sterkere statlig planlegging og koordinering enn i dag. En borgerlig regjering vil også være forpliktet til «å samle boligpolitiske spørsmål i ett departement for å sikre en mer helhetlig strategi og et tydelig ansvar som pådriver for å sikre tilstrekkelig boligbygging», som det heter i Høyres program. Det vil forplikte en borgerlig regjeringen til å få opp byggetakten betraktelig, fra dagens for lave nivå. Uansett hva som blir utfallet den 9. september, er det åpenbart at boligpolitikk vil ha en mer sentral rolle for landets neste regjeringen enn i dag.
Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Tidsskriftet PLAN nr. 3, 2013.