Boligmarkedets tyngdelover
Ved å regulere hva slags boliger som kan bygges forsøker Oslos politikere og byråkrater å oppheve økonomiske og demografiske tyngdelover.
I forrige uken slapp det mye omtalte boligvekstutvalget nedsatt av Oslos byråd og byrådsleder Raymond Johansen (Ap) en av sine konklusjoner: Utvalget er delt mellom representantene fra markedet og det offentlige, riktignok med et lite unntak for Jon Carlsen fra det kommunale foretaket Boligbygg KF som støtter representantene fra boligbyggerne i å myke opp den eksisterende leilighetsnormen. Under en debatt i regi av Eiendom Norge og Norges Eiendomsmeglerforbund sist torsdag utalte byrådsleder Johansen at han var for å endre den, men at det ikke var politisk vilje til å endre den. Med andre ord er det uenighet innad i byrådet om leilighetsnormen.
Samtidig med boligvekstutvalgets konklusjon slapp Plan- og bygnigsetaten en evalueringen av leilighetsnormen som ble vedtatt av Oslos bystyre for snart ti år siden. Målet med normen, som hvor mange små leiligheter som kan bygges i sentrale bydelene (med unntak av Frogner), er å stimulere til at flere barnefamilier kan bli boende sentralt gjennom at det bygges flere større leiligheter tilpasset nettopp disses behov. I praksis regulerer normen størrelsene på leilighetene i hvert enkelt prosjekt med ambisjonen om å øke andelen større boliger i indre by.
Etter snart ti år med normen konkluderer Plan- og bygningsetaten i Oslo i en fersk evaluering at den har virket etter hensikten og viser til at andelen unge voksne og barnefamilier har økt i indre by i de siste 12 årene. Denne effekten kan imidlertid like gjerne være et resultat av en generell urbaniseringstrend som en effekt av normen i seg selv. Dessuten er det ikke usannsynlig at presset i boligmarkedet i hovedstadsregionen grunnet for lav boligbygging i seg selv, gjør at flere barnefamilier blir boende lenger i sentrale bydeler.
Vi i Eiendom Norge kan på vår side konstatere at normen gjør at det ikke blir bygget det markedet etterspør og kompliserer søknadsprosessene for boligbyggerne. Ved å regulere hva slags boliger som kan bygges forsøker Oslos politikere og byråkrater å oppheve økonomiske og demografiske tyngdelover.
Studerer man eksempelvis flyttemønstrene i Oslo er de påfallende stabile. Det er en økonomisk og demografisk tyngdelov at unge og en-personshusstander ønsker å bosette seg i sentrale strøk i byene, og Oslo har en større andel unge/unge voksne enn de øvrige store byene i Norge.
At unge har preferanser for sentrale boliger er et typisk trekk ved byer generelt og stabiliteten i flyttemønstrene illustrerer at ulike deler av byene spiller ulike roller i befolkningens livsfaser. Unge og unge voksne ønsker mindre og sentralt beliggende boliger med nærhet til uteliv og arbeid. Mens barnefamilier søker boliger i randsonene av byene, gjerne med hage og nærhet til skoler og fritidstilbud. I utkantene av Oslo bor det eksempelvis få unge voksne.
Intensjonen bak leilighetsnormen er åpenbart god, men den harmonerer dårlig med de heller svært stabile preferansene til boligkjøperne i Oslos boligmarked. Ikke bare har byggetakten i Oslo vært for lav målt mot befolkningsveksten lenge; leilighetsnormen er også bidragsytende til den svært sterke boligprisveksten vi ser i Oslo, og spesielt i de sentrale bydelene og for småleilighetene. Hadde det blitt bygget flere og mindre leiligheter sentralt i Oslo, ville også prisveksten vært mer moderat. Skal Oslos byrådsleder Raymond Johansen få stagget boligprisveksten i Oslo må reguleringstakten opp og boligbyggerne må få bygge de boligene boligkjøperne faktisk etterspør.