7. juni presenterte en delegasjon fra IMF deres foreløpig vurderinger av norsk økonomi for 2018. Også i år viet de mye oppmerksomhet til boligmarkedet, husholdningsgjelden og finansiell stabilitet. Gjelden er den største risiko-faktoren i norsk økonomi, og i det korte bildet støtter IMF boliglånsforskriften, og anbefaler til og med geografiske begrensete regler om nødvendig. I det lange bildet mener IMF det må gjøres noe med skatteincentivene for bolig.

Til tross for generøse subsidier av boligeierne, så har boligbeskatningen de senere årene blitt skjerpet. Fra 2010 og innføringen av sjablongssystemet for likningsverdi har beskatningen av bolig og eiendom i Norge økt grunnet mer presise beregninger og økte boligverdier. I tillegg har inndrivningen av dokumentavgiften og utskrivningen av kommunal eiendomsskatt økt markant.

I takt med stigende boligpriser har statens inntekter fra dokumentavgiften vokst til nesten 9 milliarder kroner i 2017, mens den kommunale eiendomsskatten har eksplodert. I 2017 ble det krevd inn om lag 7 milliarder i eiendomsskatt fra bolig og fritidsbolig.

For 2018 er verdsettelsesrabatten på bolig og fritidsbolig i formueskatten anslått av Finansdepartementet til å utgjøre nesten 22 milliarder. Fraværet av gevinstbeskatning på primærbolig etter et års botid utgjør nær 28 milliarder. Samlet altså nesten 50 milliarder. I tillegg kommer rentefradraget.

Ikke god nok innretning

I motsetning til Sverige og Danmark valgte Norge eierlinjen i boligmarkedet, og det har i nesten hundre år vært et politisk mål at nordmenn skal eie boligen sin selv. Dette har tjent oss godt. Nær alle nordmenn eier i løpet av livet egen bolig, og 8 av 10 nordmenn eier egen bolig til enhver tid. De positive effektene av dette kan ikke undervurderes: Land med en høy andel boligeiere har høyere snittformue enn land med lav andel boligeiere, samt at å være boligeier har positiv effekt både på sparing, deltagelse i arbeidslivet og produktivitet.

Problemet med dagens boligbeskatning er innretningen. At en stor andel av den samlede boligbeskatningen utgjøres av dokumentavgift og kommunal eiendomsskatt er uheldig. I tillegg gis det gis store formuesrabatter til dyre boliger og fritidsboliger, grunnet lite presise likningsverdier på slike boliger og tilfeldig likningsfastsettelse på fritidseiendommer.

Scheel-utvalget, som rådde grunnen for skatteforliket i Stortinget i 2016, anbefalte å fjerne både dokumentavgiften og den kommunale eiendomsskatten og forbedre systemet for likningsberegning. Begrunnelsen var at dokumentavgiften hindrer mobilitet i arbeidslivet siden det i realiteten er beskatning av flytting, samt at det er uheldig at bolig og eiendom skattlegges tilfeldig og på mange ulike måter.

I tillegg kommer de uheldige fordelingsvirkningene. Dokumentavgiften rammer skjevt og treffer særlig unge mellom 20 til 40 år, som er de som bytter bolig oftest. Derfor betaler denne gruppen en altfor stor andel av den samlede beskatningen av bolig. Eiendomsskatten på sin side varierer stort fra kommune til kommune, og tar ikke hensyn til gjeld.

Enkel løsning

Løsningen på boligskattedebatten er enklere enn antatt, hvor hensynet til finansiell stabilitet og eierlinja i den norske boligmodellen er blitt sett på som uforenlige. Men med en nær provenynøytral skatteveksling mellom dokumentavgift og eiendomsskatt og full verdsetting av primærbolig i formueskatten, er det mulig å forene disse to hensynene. Dette vil gjøre boligbeskatningen mer rettferdig og bærekraftig, og samtidig senke terskelen for å bli boligeier.

Fjernes dokumentavgiften vil det bli rimeligere å kjøpe bolig, og på grunn av grensen for formuesskatt vil gjennomsnittlige norske husholdninger skjermes.

Det er mulig å utforme boligbeskatningen på en måte som tar hensyn til finansiell stabilitet gjennom mer en mer rettferdig innretning av boligbeskatningen og eierlinjen i den norske boligmodellen.