Innlegget var opprinnelig på trykk i DN 20.01.2020.

Nylig la vi i Eiendom Norge frem boligprisstatistikken for desember. Med det kunne vi oppsummere boligprisutviklingen for både 2019 og 2010-tallet. 

  • De siste to og et halvt år er den lengste perioden med moderat prisutvikling i nyere tid. Etter store svingninger det siste tiåret er boligprisene kommet under kontroll, med blant annet en boliglånsforskrift og økt boligbygging.
  • Boligprisene på Østlandet har nesten doblet seg siden 2010, mens vi nærmer oss ti år med stillstand i prisene i Agder og Rogaland. I de øvrige delene av landet har prisene økt mellom 45 og 65 prosent.

I et land av boligeiere har denne boligprisoppgangen bidratt til en formuesøkning uten sidestykke for de aller fleste. Den norske boligmodellen er en demokratisering av eierskap og i løpet av livet vil hele 98 prosent av oss eie egen bolig.

Eierlinjen under press

Eierlinjen har stor betydning for ulikhet og formuesfordelingen i Norge, og her skiller vi oss fra de aller flest land i verden.

Til tross for denne suksesshistorien er den norske eierlinjen under press. Det gjelder særlig på Østlandet, hvor store grupper er utestengt fra å eie egen bolig på grunn av høye boligpriser i kombinasjon med boliglånsforskriften. Sykepleierindeksen Eiendom Norge utgir viser at en singel sykepleier i 2019 bare kunne kjøpe tre til fem prosent av boligene omsatt her.

For de andre byene i Norge er andelen betydelig høyere.

Statistikk fra SSB viser at eierraten blant de med lavest inntekter har gått ned de senere årene.

Denne utviklingen, som neppe vil stoppe med det første, utfordrer legitimiteten til den sjenerøse norske boligbeskatningen og subsidiene på om lag 50 milliarder årlig til boligeierne.

På 2020-tallet må vi ta debatten om innretningen av den norske boligbeskatningen med tanke på både fordeling, bærekraft og finansiell stabilitet.

Høye boligpriser har gjort mange i Norge rike, men høye boligpriser gjør oss også fattigere.

YIMBY

Globalt er det en gryende protestbevegelse mot høye boligpriser og et utilgjengelig boligmarked for folk med vanlige inntekter. FNs slår fast i sine bærekraftsmål at tilgang til boligmarkedet for alle, er vesentlig både for økonomisk utvikling og fordeling. Og de har bred støtte i forskningen.

Økonomiprofessor Enrico Morietti ved Berkeley har vist hvordan høye boligpriser og lav boligbygging faktisk har negativ effekt på bnp og økonomisk vekst. Høye bokostnader gjør at høyproduktive byer som San Francisco og New York ikke tiltrekker seg tilstrekkelig høykompetent arbeidskraft. Selskaper som Google og Facebook har satt av milliarder for å bygge nye boliger i San Francisco-området.

I mange byer har naboprotestene - «Not in my backyard» (nimby) - som vi kjenner godt til fra norske nabolag, fått et motsvar i «Yes in my backyard» (yimby). Erkjennelsen er at tilgangen til boligmarkedet er summen av lang rekke større og mindre politiske vedtak, deriblant de små og store kampene om fortetting og bedre utnyttelse av eksisterende områder.

Kommunene sitter med nøkkelen

Verdensbanken estimerer at verden trenger 300 millioner nye boliger for tre milliarder mennesker det kommende tiåret. I Norge vil det være behov for 300.000 nye boliger frem til 2030.

Dette er ikke bare en utfordring for utbyggerne. Det utfordrer også staten og kommunene.

Kommunene må ta innover seg at de er markedsregulator i boligmarkedet. Hvor mye, hva og hvor de regulerer har stor betydning for prisene. I Oslo og på venstresiden diskuterer de en tredje boligsektor ved siden av det private selveiermarkedet og utleiemarkedet. Et slik prosjekt har liten verdi uten tilstrekkelig regulering.

Kommunene sitter også med nøkkelen for at Norge skal nå nullvekstmålet for personbiltransport. Boligene og byene må utvikles slik at veksten i persontrafikk skjer med gange og kollektivtransport.

Mangel på koordinering

Byggenæringen står i dag for betydelige 40 prosent av Norges klimagassutslipp. Nye boliger må derfor være både miljøvennlig i drift og bygges med lavt klimagassutslipp. Dette fordrer ombruk, gjenbruk av materialer og smart bygging. Her spiller staten førstefiolin gjennom både byggteknisk forskrift, plan- og bygningslov og beskatning.

Finansminister Siv Jensen (Frp) rår over dokumentavgiften, som gir utbyggerne incentiv til å rive og bygge nytt, fremfor å rehabilitere. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) rår over de byggtekniske forskriftene som avgjør hvor smart og miljøvennlig vi kan bygge.

I dag står for eksempel mangelen på koordinerte nordiske byggeregler i veien for industrielt effektivt og miljøvennlig byggeri.

Boligmarkedet er gjennomsyret av politikk.

Politikerne må ta innover seg hvor sektorovergripende boligpolitikken er fra finansiell stabilitet til fordeling, bærekraft og byggteknikk. Bare da kan vi bevare den norske boligmodellen, sikre økonomisk vekst, redusere klimagassutslippene og bygge bærekraftig byer og boliger.