Politikkens falitt i Oslos boligmarked
De høye boligprisene vil presse stadig flere ut av Oslo og fortsetter dagens utvikling blir byen forbeholdt de velstående. Vi trenger en ny generasjon modige politikere som har vilje til å gjøre noe med det, skriver Eiendom Norge-direktør Henning Lauridsen i DN.
Innlegget ble først publisert i DN 29. juli 2020.
Boligprisene i Oslo stiger dobbelt så mye som i resten av landet og ligger langt over lønns- og prisveksten. Det vil presse stadig flere ut av byen og bidra til større ulikhet.
Ifølge Sykepleierindeksen til Eiendomsverdi kan en singel sykepleier med 560.000 i inntekt kun kjøpe rundt 3 prosent av boligene i Oslo. Eierraten for de med lavest inntekt synker raskt. I nedre inntektskvartil viser SSBs tall at det kun er 48 prosent som eier egen bolig.
Man behøver ikke å være rakettforsker for å finne årsaken til den ekstraordinære prisveksten. Det er større etterspørsel etter boliger i Oslo enn det som tilbys og utviklingen går i gal retning. Boligbyggingen vil gå ned de nærmeste årene samtidig som folk fortsetter strømme til byen. I 2019 hadde Oslo og Akershus 55 prosent av Norges samlede befolkningsvekst.
Legges ikke kursen om vil Oslo bli en by forbeholdt de velstående. Noen hevder at det ikke er en menneskerett å bo i Oslo, men det vil være urettferdig og utfordre norske likhetsidealer.
Dyre boliger er også uheldig for nasjonaløkonomien. Økonomiprofessor Enrico Moretti ved Berkeley har vist at streng reguleringspolitikk i San Fransisco, San José og New York har svekket amerikansk BNP med flere prosent fordi boligene i disse byene .blir så dyre at bedriftene ikke får tak i de flinkeste arbeidstakerne. Kanskje det samme skjer i Norge nå?
Å sørge for at det bygges nok boliger er som å slutte å røyke. Det krever vilje og utholdenhet og er smertefullt, men resultatet er udelt positivt.
Både høyre- og venstresiden i Oslo vet at de bør slutte å «røyke», men har ikke sterk nok vilje til å gjøre det. Løsningen ligger i å sørge for at det reguleres nok tomter til bygging av mange boliger. Ønsker man at det skal bygges på «feil» steder der lønnsomheten mangler fordi infrastrukturen ikke finnes kan man få den på plass slik danskene gjorde i Ørestad i København. Der kom metroen før boligene.
Samtidig som boligprisene i Oslo stiger mer enn nødvendig skylder Oslos politikere på utbyggerne fordi de ikke vil bygge å tomter der lønnsomheten mangler eller er svak. Det er mulig man kan høste politisk gevinst på dette, men det fører dessverre ikke til en eneste ny bolig.
Utbyggerne vil konsentrere seg om boligprosjekter som gir en normal avkastning, og mange velger i stedet å bygge i noen av Oslos nabokommuner der den politiske velviljen er større og prosessene går raskere. Slik virker markedet.
Heller ikke statlige politikere kan toe sine hender. En hovedstad forbeholdt de velstående er et nasjonalt problem og nasjonaløkonomien kan allerede lide på grunn av for høye boligpriser. Statens viktigste bidrag er støtte til infrastruktur og frigivelse av statlige arealer som i dag brukes til togsoving, fengsel og sykehus til boligbygging.
Det er lett å forstå politikernes passivitet. Det er krevende og konfliktfylt å bygge boliger i tettbebygde strøk. Man gjør en innsats på vegne av navnløse fremtidige innbyggere, samtidig som man er valgt av naboene til boligprosjektet. De fleste er enige i at det er viktig å bygge så mye at man hindrer sterk boligprisvekst så lenge det skjer et annet sted enn der man bor. På engelsk har man fått der treffende akronymet BANANA - "build absolutely nothing anywhere near anyone”.
En politiker som vil bygge boliger vil ha få meningsfeller, men mange motkrefter med sterke talspersoner. Det er illustrerende at tidligere PBE-sjel Ellen de Vibe ble båret bort av politiet i en lenkeaksjon for Y-blokka, mens ingen lenker seg fast på vegne av folk flest for moderate boligpriser.
Mange tjener mindre enn den single sykepleieren, og har store problemer med å komme seg inn på boligmarkedet. Det har ført til at idéen om å etablere en tredje boligsektor. Ulike private aktører har allerede lansert ulike modeller for å hjelpe de som mangler foreldrebank inn på markedet og Oslo kommune har flere piloter på gang. Dette er gode initiativer og alle modeller som kan skaleres bør ønskes hjertelig velkommen. Det må imidlertid ikke få lov til å ta fokuset fra jobb nummer én som er å sørge for at det bygges så mye at færrest mulig trenger hjelp.
Jeg etterlyser modige politikere som er villige til å kjempe for at dagens stødige kurs mot en by forbeholdt de velstående endres. Det er ingen enkel jobb, og det er en klar risiko for at man ikke blir gjenvalgt. Man kan imidlertid spille en viktig rolle for byen utvikling og få et godt ettermæle når historien skal skrives.
