Dette innlegget sto før på trykk i DN 13. mai 2020.

I 2015 fastsatte regjeringen en midlertidig boliglånsforskrift for å begrense gjeldsveksten i norske husholdninger. Siden den gang har forskriften blitt revidert og videreført flere ganger. Først med innstramninger fra og med 2017 og siden med to videreføringer. Hele tiden med begrunnelsen om at den er midlertidig og at dette er et svært inngripende tiltak i bankene virksomhet.

Dagens boliglånsforskrift gjelder ut 2020, og det er i utgangspunktet ventet at Finanstilsynet vil komme med en ny evaluering av boliglånsforskriften i september, sammen med råd til endringer av forskriften.

I forbindelse med korona-utbruddet vedtok Finansdepartementet å øke den såkalte fleksibilitetskvoten i forskriften. Denne gjør at bankene kan avvike forskriftens øvrige bestemmelser i et gitt antall saker. Fra 23. mars og ut andre kvartal har Finansdepartementet gitt bankene mulighet avvike forskriften i 20 prosent av utlånsvolumet hvert kvartal, mot tidligere ti prosent (åtte prosent i Oslo).

Departementet presiserte også at bankene kan innvilge utsettelse for renter og avdrag i inntil seks måneder.

Dette var et positivt grep, gitt situasjonen da. Slik situasjonen er nå, tyder mye på at korona-utbruddet fører til vesentlige svekkelser av norsk og internasjonal økonomi. For norsk økonomi det er særlig oljeprisfallet og sviktende oljeetterspørsel som vil få enorme ringvirkninger, både for næringslivet og for staten.

Bekymringen knyttet til husholdningenes gjeldsopptak er berettiget, og det godt dokumentert at lån til bolig kan skape såkalte gjeldsspiraler og en stigende etterspørselskurve i boligmarkedet, også kalt boligboble. Men den midlertidige boliglånsforskriften har virket mot gjeldsoppbygningen og sterkt stigende boligpriser. Siden 2017 har boligprisene utviklet seg svakere, og både boligprisene og realprisen på bolig er lavere i dag enn i 2017. Det samme er gjeldsveksten.

Det er dessuten store regionale forskjeller i både gjeld og boligpriser.

Kredittveksten for husholdningene er nå på 4,7 prosent, ned fra toppen på 6,4 prosent i mars 2017, ifølge SSBs kredittindikator. Veksten er nå på det laveste siden begynnelsen av 1990-tallet. Og Norges Banks utlånsundersøkelse fra 23. april 2020 viser at gjeldsveksten skal ytterligere ned. Det samme budskapet ble gjengitt av sentralbanksjefen i forbindelse med siste rentemøte, hvor renten ble senket til det historiske nivået null.

Det bankene og låntagerne trenger i den situasjoner vi er i nå, er fleksibilitet i kredittgivningen. Boliglånsforskriften har virket, og det ikke lenger riktig at staten forsøker å finstyre utviklingen i gjeld og boligpriser. Reguleringsiveren er gått for langt.

Dessuten har enkelte av kravene overlevd seg selv:

  • Kravet om 60 prosent egenkapital for å kunne få avdragsfrihet er urimelig hvis boligprisene faller og arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå.
  • Kravet om å kunne tåle en renteøkning på fem prosentpoeng er nær komisk i en tid, hvor renten er satt til null og Norges Bank har varslet at den vil forbli på dette nivået lenge.

Vi trenger ikke lenger den rigide boliglånsforskriften. Vi trenger banker som kan utøve fleksibilitet i kredittpraksisen. Dessuten er bankene allerede underlagt streng og stadig strengere lovgivning med blant annet frarådingsplikt.

Finansminister Jan Tore Sanner (H) må oppheve boliglånsforskriften nå.