Løsningen for boligmarkedet
- Tilstrekkelig boligbygging og en mer rettferdig boligbeskatning er løsningen for problemene i boligmarkedet, ikke en gjeninnføring av arveavgiften, skriver kommunikasjonsjef Erik Lundesgaard i Morgenbladet.
Innlegget ble originalt publisert på Morgenbladets nettsider 17.01.2019.
Redaksjonssekretær i Morgenbladet, Markus Slettholm gir fjerningen av arveavgiften og middelklassens iver til å bli boligeiere skylden for det trange nåløyet i boligmarkedet. Dette er unyansert for mekanismene i boligmarkedet er langt mer komplekse.
Det er hovedsakelig på Østlandet at store grupper med normale inntekter er blitt utestengt fra boligmarkedet. Sykepleierindeksen utarbeidet av Eiendomsverdi og som måler tilgangen til boligmarkedet i ulike byer illustrerer dette. I 2018 kunne en singel sykepleier kjøpe kun 4 prosent av boligene solgt i Oslo og 5 prosent i Asker og Bærum og Follo. I Bergen, Trondheim og Stavanger lå andelen til sammenligning på rundt 30 prosent. I 2014 så bildet annerledes ut. Da var tallet 10 prosent i Oslo og 5 prosent i Stavanger. I Bergen og Trondheim har muligheten til å bli boligeier faktisk økt de siste årene, fordi prisstigningen har vært mer moderat. Som kjent steg boligprisene i Oslo kraftig i 2015 og 2016, mens de har falt markant i Stavanger-regionen siden 2013.
Større misforhold
Fersk forskning fra Norges Bank viser at kombinasjonen av utfordringer på tilbudssiden i boligmarkedet (bygging av nye boliger) og rentenedsettelser, er eksplosiv. Det er nettopp dette som har skjedd på Østlandet. Rentenedsettelsen i mars 2016 fungerte som bensin på bålet i et allerede presset boligmarkedet. I de andre store byene i Norge ble ikke denne effekten like dramatisk, nettopp fordi Bergen, Stavanger/Sandes og Trondheim kommune har vært offensive i å tilrettelegge for boligbygging gjennom flere år. I Oslo og de omkringliggende kommunene derimot har det gjennom tiår vært betydelig utfordringer med å regulere nok tomter for boligbygging. Særlig Oslo kommune har pekt seg ut som særlig detaljstyrende med blant annet å regulere hva slags type leiligheter det er lov bygge gjennom leilighetsnormen. Konsekvensen av dette er at det er blitt et stadig større misforhold mellom leilighetssammensetningen og befolkningen, som i Oslo består av mange en-personshusholdninger. I sin iver etter å oppnå «kvalitet» har kommunen forsøkt å oppheve økonomiske tyngdelover, noe som har bidratt til boligprisgaloppen, for internasjonale forskning fra professor Albert Saiz viser det er nær sammenheng mellom boligbygging og boligpriser. Hadde det vært lettere å bygge og blitt bygget flere boliger på Østlandet det siste tiåret, ville prisutviklingen her vært svakere.
Boliglånsforskriften fra 2017 aktualiserte ulikhetsdebatten i boligmarkedet, fordi den setter en absolutt grense for hvor rik man må være for kunne få boliglån. Et boliglån er som kjent måten man kan få glede av de årlige 50 milliardene i skattesubsider til boligeierne gjennom lav formuesbeskatning av primærbolig og fravær av gevinstbeskatning etter 12 måneders botid.
Problemet med boligbeskatning i dag er at en stor andel av denne utgjøres av dokumentavgift ved kjøp og kommunal eiendomsskatt. I tillegg gis det gis store formuesrabatter til dyre boliger og fritidsboliger, på grunn av lite presise likningsverdier på slike boliger og tilfeldig likningsfastsettelse av fritidseiendommer. Likningsfastsettelsessystemet er regressivt, ikke progressivt.
Usosial boligbeskatning
Spesielt dokumentavgiften er usosial og urettferdig fordi den rammer skjevt og treffer spesielt unge i etableringsfasen mellom 20 til 40 år, som er de som bytter bolig oftest. Derfor betaler denne gruppen en uforholdsmessig stor andel av den samlede beskatningen av bolig i Norge. Den kommunale eiendomsskatten på sin side varierer stort fra kommune til kommune, og tar ikke hensyn til gjeld, slik øvrig formuesbeskatning gjør.
Med en skatteveksling mellom dokumentavgift og eiendomsskatt og full verdsetting av primærbolig i formueskatten vil boligbeskatningen bli mer rettferdig og bærekraftig, fordi dette vil senke terskelen for å bli boligeier. Selve premisset for Slettholm er de positive effektene av boligeierskap, og de kan ikke undervurderes. Å eie egne bolig gir både bedre fordeling av formuesgodene i samfunnet, samt at det har positivt effekt på yrkesdeltagelse og produktivitet.
Gjeninnføring av arveavgiften er et feilspor for å fikse utfordringene på boligmarkedet. Løsningen er snarere en velfungerende tilbudsside og en bedre og mer rettferdig boligbeskatning.