Innlegget ble først publisert i DN 23. august 2021

Kaski ønsker at det skal etableres en prisregulert tredje boligsektor mellom det ordinære boligmarkedet og det kommunale tilbudet for å gi folk et trygt sted å bo. En prisregulert sektor skal også dempe prispresset i det ordinære markedet.

At boligprisene i Oslo har blitt så høye at det er vanskelig å etablere seg med en vanlig sykepleierinntekt viser at det kreves politisk handling. Skjer det ikke noe vil den vellykkede norske eierlinjen svekkes.

Etableringen av en tredje boligsektor er et risikabelt eksperiment. Her er fem årsaker til det:

1. En tredje boligsektor gir ikke flere tak over hodet

En tredje boligsektor alene gir ikke flere tak over hodet. Hvis det er 5.000 nye husstander som ønsker bolig i Oslo i året, og det kun bygges 4.000 boliger i samme periode er det de 4.000 husstandene som vinner budrundene/kan betale høyest husleie som får bo i Oslo. Hvis alle boligene var prisregulerte og ble tildelt av kommunen, ville det fortsatt vært 1.000 husstander som ikke fikk bolig. Forskjellen er at det er kommunen, og ikke markedet, som bestemmer hvem som ikke skal få lov til å bo i byen. En tredje boligsektor er derfor til lite hjelp hvis ikke boligene i denne sektoren kom i tillegg til de 4.000 boligene som bygges fra før.   

2. En tredje boligsektor kan stenge en ny gruppe ute fra boligmarkedet

La oss tenke oss eksempelet over på ny med den forskjellen at 1.000 av de 4.000 boligene som bygges er prisregulerte og tildeles de 1.000 husstandene med dårligst råd. De øvrige 4.000 husstandene som ønsker å bo i Oslo har da 3.000 nye boliger å konkurrere om. Siden de 1.000 husstandene med dårligst råd har fått tildelt prisregulerte boliger, vil det være de 1.000 husstandene med nest dårligst råd som ikke får bolig i Oslo.  

3. En tredje boligsektor kan gjøre de ordinære boligene dyrere

I Berlin ble det innført husleiefrys for deler av byens utleieboliger 2014. Dette førte til at husleien i de uregulerte utleieboligene steg relativt sett raskere enn i referansebyene. Beveger man på noe er markedets dynamikk at noe annet begynner å bevege seg.     

4. En tredje boligsektor kan blir en enveiskjørt blindvei

Boligbehovet kan endre seg. Man skiller seg, får et par barn eller får jobb i en annen by. Hvis det ikke finnes en vei fra den tredje boligsektoren til det ordinære boligmarkedet er det en risiko for at man blir innelåst i den tredje boligsektoren. Den som eier en bolig, får med seg prisstigningen i markedet og kan bruke denne når man skal videre til neste bolig. Den som bor i en prisregulert bolig, må spare masse for å holde tritt med utviklingen i det ordinære boligmarkedet. Klarer man ikke det er det en fare for at man blir låst til boligen selv om den ikke dekker de behovene man har.

5. Danmark og Sverige har mange dårlige erfaringer med tredje boligsektor

Danmark og Sverige valgte en annen vei enn eierlinjen. Begge land bygget opp en stor tredje boligsektor med prisregulerte utleieboliger; almennyttan i Sverige og almene boliger i Danmark. I begge land er rundt 1 av 5 boliger i den tredje boligsektoren. Det har skapt mange utfordringer. I Danmark skal det rives flere tusen almene boliger i såkalt «hårde ghettoer» i henhold til folketingets «parallellsamfunnspakke». Levekårsutfordringene er for store og boområdene for dårlige. Skal man lage en tredje boligsektor er det viktig at man unngår de feilene man har gjort i våre naboland.

Norske politikere må ha fokus på det som er aller viktigst for at flest mulig skal kunne skaffe seg en god og trygg bolig. Det er å bygge mange boliger der folk ønsker å bo. Nok boliger sørger for at prisene ikke blir så høye at ennå flere trenger hjelp av det offentlige. At Housing Lab – Nasjonalt senter for boligmarkedsforskning mener at 10.000 ekstra nye boliger i Oslo vil senke boligprisene i byen med 10 prosent taler sitt tydelige språk.