Innlegget ble først publisert i Aftenposten 23. august 2023.

Av administrerende direktør Henning Lauridsen og sjef for kommunikasjon og politikk Erik Lundesgaard, Eiendom Norge

I godt over ett tiår har boligprisene og tilstrekkelig boligbygging blitt diskutert i Norge.

I mars i år var det ti års-jubileum for historiens første stortingsmelding om boligpolitikk fra 2013 med den poetiske tittelen «Byggje – bu – leve».

Talende nok for boligdebatten i år er at daværende boligminister Liv Signe Navasete (Sp) for ti år siden lanserte sin boligmelding med å erklære: «Vi må bygge mer.»

Når nåværende boligminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) skal lansere sin bebudete boligmelding neste år kan han si det samme.

For det tragiske er at situasjonen og ubalansene i boligmarkedet siden Navasetes boligmelding er blitt verre.

Og enda verre skal det trolig bli.

Nylig la Boligprodusentene frem tall fra nyboligmarkedet over salg og igangsetting, og de blir bare verre og verre. Det siste årene har salget av nye boliger stupt og i kjølvannet av det tikker boligbyggingen nedover.

For øyeblikket ligger salgstallene på i underkant av 15000 solgte nye boliger. Det er marginalt over bunnen under finanskrisen i 2008 på om lag 13700.

Korrigerer vi for befolkningsvekten er tallene svakere, og trolig har vi nå det svakeste nyboligmarkedet i Norge siden bankkrisen 1988-1992.

Ifølge SSB begynte boliginvesteringene allerede i høst å ha negativ impuls på BNP i Norge, og siden den gang har boliginvesteringene sunket ytterligere, senest med BNP tallen for andre kvartal denne uken.

Det paradoksale i dagens situasjon er at bruktboligmarkedet holder seg både i priser og volum. Historisk har det ofte vært omvendt: Svak utvikling bruktboligmarkedet har dratt ned nyboligmarkedet.

Dette må forklares med at etterspørselen etter bolig i Norge er stor, og det til tross for en oppgang i styringsrenten fra null i januar 2022 til 4 prosent nå.

Til tross for dette går relativt godt i norsk økonomi. Aktiviteten i Norges viktigste næring olje- og gass er tilbake etter mange svake år etter oljebremsen, arbeidsmarkedet er oppsiktsvekkende sterkt, samtidig som befolkningsveksten er tilbake på historisk høye nivåer blant annet på grunn av flyktningstrømmen fra Ukraina.

Alt dette holder bruktboligmarkedet oppe, og antagelig vil svært lav boligbygging de kommende årene på grunn av svakt nyboligsalg gjøre at vi ikke får et tilbakeslag i bruktboligprisene.

Dessverre er det slik at jo lenger krisen i nyboligmarkedet forsetter, jo verre vil konsekvensene bli.

Et allerede presset leiemarked vil enda mer presset. Sykepleierindeksen vil synke ytterligere, og det vil bli enda vanskeligere å bli boligeier for de med vanlige inntekter.

Prisen for ubalansene i boligmarkedet betaler de svakeste blant oss: Leietakere og unge etablerere med høy gjeldsgrad. I ytterste konsekvens svekker også høye boligpriser økonomien.

Fordi koblingen mellom arbeidsmarkedet og boligmarkedet er viktig, kan høye boligpriser gjøre at arbeidsgivere ikke får ta i kompetanse de trenger, noe som faktisk kan svekke BNP.

Dette er faktisk tilfelle i USA hvor det et påvist at det dysfunksjonelle boligmarkedet rundt blant annet tech-hovedstaden San Fransciso har dratt ned landets BNP.

San Fransciso har hatt kronisk lav boligbygging i lang tid, godt hjulpet av notorisk trege reguleringsprosesser, ikke helt ulik hva vi kjenner fra Oslo. Her har som kjent saksbehandlingstiden doblet seg de siste årene.

Staten California har nå besluttet å sette hard mot hardt. Guvernør Gavin Newson (D) har truet med reduserte tilskudd om San Fransciso ikke regulerer 82 000 nye boliger innen 2031.

Og Ikke bare det: Byen kan også bli fratatt retten til å lage reguleringsplaner selv.

Oslo kroniske boligproblem er ikke bare Oslos problem. Det er også et nasjonalt problem, fordi det smitter til landet for øvrig.

Politikerne kan fikse problemene i boligmarkedet hvis de vil.

Ja, boligmarkedet er et komplekst marked, og reguleringene er fragmenterte og påvirkes av en rekke aktører, som Norges Banks pengepolitikk, Finanstilsynets utlånsforskrift,  regjeringers samferdselspolitikk, stortingets lovgivning, kommunenes prioriteringer, byråkrati, tekniske forskrifter og krav til energi og miljø. Listen er ikke uttømmende.

Men dette er ikke en unnskyldning få å ikke gjøre noe. Der det er vilje finnes det en vei. Og ikke bare det: Eiendom er et område der kommunale politikere har stor makt, i motsetning til en mange andre viktig politikk-områder.

Politikere kan sørge for at saksbehandlingstiden går ned og tilrettelegge for boligbygging gjennom sterkere og tydeligere styring av Plan- og bygningsetaten.

Politikere kan tilrettelegge for, og kreve at staten bevilger til studentboliger der behovet er størst, nemlig på det sentrale Østlandet. Til tross for historisk høy bygging av studentboliger det siste tiåret, så har de ifølge Norsk Studentorganisasjon ikke kommet der behovene er størst, nemlig i de store byene og særlig hovedstaden.

Rentenivået og internasjonale priser på materialer, kan lokale politikere gjøre lite med, men lokale politikerne kan lobbe mot nasjonale politikere i Storting og regjering.  Og de har faktisk en kortere lobbyvei enn alle andre grupper, fordi kanalene for å påvirke er formalisert gjennom Kommunens sentralforbund, kommunaldepartementet og partiene selv.

Derfor står lokale politikerne sterk til å kunne påvirke byggeforskrifter og lover, utlånsforskriften og skattepolitikken, som er avgjørende for boligmarkedet.

Politikerne kan fikse boligmarkedet hvis de vil. De må bare erkjenne at boligprisene er politikk, og prisgitt hva de velger å gjøre eventuelt ikke gjøre.