I dette innlegget, også gjengitt i Juristkontakt nr. 1 2016 har advokatfullmektig Kim Fredrik Johansen skrevet om kjøpers mulighet for «dobbel» forsikringsdekning etter avhendingsloven.

Advokatfullmektig Johansen skriver om kjøpers mulighet til ”dobbeldekning” at avhendingsloven ble utformet som et forsøk på å hindre rettstvister og at avhendingsloven § 4-12 derfor burde forstås slik at selgers forsikrings- og kontraktsmessige ytelser begrenser hverandre ved utmålingen av prisavslaget.

Artikkelforfatteren og undertegnede har hatt flere saker mot hverandre som representanter for hhv eierskifteforsikring og boligkjøpere. Som enhver sak har også utmålingsspørsmålet ved forsikringsdekninger flere sider.

I artikkelen skriver Johansen at kjøper per i dag kan ”shoppe” dekning for en skade, og legger en klar negativ tone over dette. Innledningsvis vil jeg bemerke at jeg ikke ser noe negativt i å forsøke å få best mulig dekning når badet med tilstøtende rom var totalskadd fordi det var feil med membranen på badet. Dette kan selvfølgelig fortone seg negativt for eierskifteforsikringen, som eventuelt må betale ut penger, men man kan neppe klandre en boligkjøper for å forsøke å oppnå mest mulig hjelp til dekning av skadene, når reparasjonskostnadene for tingretten var kr 663 925, og leiligheten var ubeboelig i fem måneder.

Spørsmålet om en kjøper kan shoppe mellom forsikringene virker dessuten å være løst allerede i FAL § 6-3 jf. §6-1 som forfatteren viser til. Her fremgår det at sikrede har krav på ”full erstatning for sitt økonomiske tap”, og at sikrede kan ”velge hvilke forsikringer han eller hun vil bruke, inntil sikrede har fått den erstatning han eller hun har krav på”. Kjøper har altså en lovfestet rett til å ”shoppe” forsikringsdekninger.

Problemet oppstår, slik jeg ser det, når ulike forsikringer har ulik dekning. Eierskifteforsikring fantes ikke, verken da forsikringsavtaleloven eller avhendingsloven trådte i kraft. Det å harmonere regler rundt en forsikring som ikke var påtenkt, er naturlig nok vanskelig og antageligvis en grunn til at Høyesterett nå skal vurdere spørsmålet.

Om den konkrete saken, LB-2014-117062, skal det også bemerkes at det ble anført at kjøpers totale tap utgjorde kr 586 425. I lagmannsretten ble kjøper tilkjent kr 293 213 av eierskifteforsikringen. Tidligere hadde sameieforsikringen utbetalt kr 179 838. Altså mottok kjøper samlet en utbetaling på kr 473 051, og måtte selv ta et tap på kr 113 374. Dersom kjøper har krav på ”full erstatning” jf FAL §6-1, kan det kanskje spørres hvor den anførte ”dobbeltdekningen” egentlig er, og ulike parter kan få diskutere hvor urimelig resultatet er.

Hvordan skal man så tolke avhendingsloven § 4-12 for å forhindre rettstvister? Etter min mening bør man avgjøre tvisten mellom kjøper og hvert enkelt forsikringsselskap for seg, og så får eventuelt forsikringsselskapene ta kampen om regress seg i mellom. Et eventuelt standardhevingsfradrag som utmåles etter avhendingsloven har lite å gjøre med den dekningen kjøper har krav på fra en tingsskadeforsikring, eller håndverkere. Det er ulike dekninger, ulike lovverk, ulike reklamasjonsfrister, ulike regler for beregning av fradrag, og de ulike partene kan neppe saksøkes i samme tvist, jf tvl. Kap 15.

Tar man forsikringsavtaleloven på ordet, bør det altså være mulig å få eksempelvis 150 000 (etter standardheving) fra selgerforsikringen og de resterende 50 000 fra tingsskadeforsikringen på et bad til kr 200 000, uten at dette utgjør en ”dobbeldekning”.

Høyesterett skal behandle anken i nå i våres, så vi får snart fasiten på hvordan Rikets øverste dommere vurderer spørsmålet