Tirsdag denne uken kom tiltakene fra Finanstilsynet for å dempe gjeldsgraden og boligprisveksten i Norge. Noe av det som kommer frem er blant annet en innstramming av belåningsgraden på 85%, og avdragsplikt for lån over 65%.

Isolert sett kan dette se smart ut på papiret. Det vil nok også dempe boligprisveksten til en viss grad, men blir omtrent som å ta Paracet når man har vondt i hodet – det tar bort smerten, men gjør deg ikke friskere.

Boligprisene i Norge stiger fordi det er for få boliger der alle skulle tru at alle ville bu, nemlig i byene. I stadig økende grad trekker folk til sentrale strøk, noe som for så vidt ikke er en særnorsk trend, men et internasjonalt fenomen. Da blir et naturlig press på prisene i disse områdene, og vi får store tabloide avisoverskrifter med ord som Bonanza og lignende.

Så hva skjer da når Finanstilsynet kommer med sine tiltak?

Jo det blir vanskeligere å få finansiering, i hvert fall for en gruppe boligkjøpere. Da snakker vi gjerne om de som er i starten av sin jobbkarriere, eller de som ikke er så heldige å ha foreldre som sitter på ledig egenkapital som de mer enn gjerne deler med sine barn. Studenter gidder jeg ikke engang å nevne for de er selvfølgelig også ute av boligdansen.

Samtidig så er det jo slik at den samme gruppen mennesker må ha et sted å bo, og hva står de da ovenfor?

Jo, leiemarkedet. Det interessante her er da hvem som sitter på den andre siden av bordet i leiemarkedet. Der møter man selvfølgelig de samme menneskene som man tapte for i budrunden. De har jo handlefriheten, sammen med profesjonelle utleiere, til å utnytte den skjevdelingen som blir konsekvensen av at færre får muligheten til å bli boligeiere. Man kan jo selvfølgelig håpe på at utleiemarkedet pålegger seg selv et sosialt ansvar og holder prisene lave, men jeg har mine tvil. Kan man høste vår, sommer, høst og vinter, ja så gjør man det.

Det man burde gjøre er å angripe problemet der det virkelig ligger, nemlig å bygge flere boliger. Først og fremst er det for dyrt å bygge med dagens forskrifter, og det går for tregt for utbyggere å sette i gang nye prosjekter. Dette temaet er en godt diskutert, og oppsummeringen er at politikerne må på banen og stimulere til at nye større boligprosjekter får et enklere og mer markedsstyrt rammeverk å forholde seg til, samt at kommunene tar en større andel av infrastrukturen som må til for å sette i gang. De foreslåtte innstramningene fra Finanstilsynet vil forverre mulighetene for bygging av nye boliger, og spesielt dyre boliger myntet på kapitalfattige barnefamilier vil rammes. Dette kan umulig være klok politikk.

Dersom man får gjort tiltak som gjør det attraktivt å bygge boliger, så står man igjen med urbaniseringstrenden. Jeg hadde gleden av å høre på Trond Grande, Deputy CEO i Oljefondet, her om dagen, og spurte han hva de så etter når de investerte i eiendom i utlandet. Da trakk han blant annet frem at et av kriteriene de vurderer er om byen har såkalte fysiske barrierer som hindrer at det vil bli en plutselig økning i tilbudet av eiendom. Han dro da frem Markagrensen til Oslo som et slikt eksempel. Eksempelet er for så vidt godt gitt dagens Oslo, men har en svakhet fordi Oslo egentlig ikke har disse fysiske begrensingene. Hvorfor kan ikke fremtidens Oslo inkludere Romerike, og når vi først er i gang sveipe over Moss, ta sjøveien over til Horten, suse innom Drammen, og helt til slutt inkludere Hønefoss som en eksotisk oase i utkantet av hovedstadsområdet?

Med fare for å virke stormannsgal, så handler det først og fremst om å knytte mange mindre steder sammen gjennom helhetlig planlegging og god infrastruktur. Det er gjort før. For ikke å virke naiv så foreslår jeg at man begynner i det små og for eksempel gjøre det enklere for folk å reise fra Romerike til Oslo. Samtidig kan man gjør det attraktivt for bedrifter å etablere seg utenfor Oslos indre kjerne. Subsidier er omdiskutert, og omtales som regel i samme åndedrag som landbrukspolitikk, men jeg er ikke fremmed for skattelette for de som legger hovedkontoret sitt til Aurskog, og i samme slengen skaffer kommunen noen hundre arbeidsplasser. Arbeidsplasser må selvfølgelig følges opp med sosiale og kulturelle tilbud som naturlig hører hjemme i urbane områder, og her kan lokalpolitikerne få bruke sin kreativitet til å vinne stemmer fra barnefamilier og kinogjengere som finner alt de trenger i utkanten av fremtidens Oslo.

Er det en ting jeg plukket opp etter besøket mitt hos Norges Bank, så er det at vi som nasjon er godt stilt. Jeg er samtidig ydmyk nok til å innse at andre enn meg har større kompetanse på hvordan vi skal styre pengebruken. Allikevel sitter jeg igjen med en følelse av at vi hadde fått utrettet mer dersom våre folkevalgte hadde turt å tenke større og mer helhetlig. Norge som land har de økonomiske musklene til å legge til rette for et bredt velferdssamfunn hvor alle kan eie sin egen bolig. La oss jobbe mot dette, og ikke bruke tiden på å endre lovverket slik at de som har mye får mer, og de som har lite faller utenfor.