I kronikken «Look to Norway» av Christian V. Dreyer i Eiendom Norge 22. juli oppfordrer han EU å se til den norske eiendomsmeglermodellen når det nå jobbes for en intereuropeisk tilpasset bransjenorm for eiendomsmeglere.

Han hevder at slik norsk eiendomsmegling er organisert, er dette å betrakte som en egen profesjon i seg selv sammenlignet med situasjonen i det øvrige Europa.
Mye er bra med den norske modellen, og på enkelte områder overgår den flere andre nasjoners modeller, med blant annet strengere lovgivning, kvalifikasjonskrav og utdannelse. Men på en del andre områder ligger vi tilbake for hvorledes eiendomsmegling både utføres og oppfattes internasjonalt.

I Norge har vi en dual meglertjeneste, det vil si at kun én megler er representant for begge parter, dog med inngått skriftlig oppdragsavtale med en av partene, som oftest selgeren. Dette er i all hovedsak en fremmed tanke og lite praktisert i andre land, hvor det heller er tradisjon for at hver av partene er representert med hver sin megler. Faktisk blir dualiteten slik den praktiseres i Norge ansett som uetisk og dels forbudt i flere land og delstater i USA.

Norges Eiendomsmeglerforbund er tilknyttet både Cepi (European Council for Real Estate Professional) og NAR (National Association of Realtors). Gjennom disse medlemskapene har vi forpliktet oss til deres etiske koder. Av Cepis «Charter of Quality Care» heter det: «Not to act for both parties without the consent of the client accepting the fact.»
Denne bestemmelsen brytes av norske eiendomsmeglere flere ganger daglig, og ingen av bransjeorganisasjonene ser ut til å bry seg det minste. Før vi lanserer den norske modellen som bærebjelken for intereuropeisk meglerstandard, bør det derfor innføres en plikt for norske meglere om å oppfordre enhver interessent å engasjere en egen rådgiver eller megler til å ivareta sine egne interesser i transaksjonen – i hvert fall om vi ønsker å oppnå gehør i Brussel.

Videre hevder Dreyer at den norske meglermodellen har et langt bredere spekter og nærmest betjener flere profesjoner, herunder Notarius Publicus gjennom oppgjørsfunksjonen. Dette er en sannhet med visse modifikasjoner, i og med at oppgjørsdelen av et oppdrag mer er en støttefunksjon innenfor eiendomsmeglingen enn hva en notar i et annet europeisk land bedriver. Der er stillingen av mer offentlig art (Notarius Publicus) og innehar en opphøyet nøytral funksjon med ansvar for transaksjonskontroll og utstedelse av dokumenter.

Derfor oppfatter jeg den intereuropeiske modellen på flere områder som langt mer preventiv enn den norske. For at vi i det minste skal komme i nærheten av å sammenligne oss med den europeiske notarfunksjonen, bør eiendomsoppgjørene i Norge frigjøres fra meglerselskapene til selvstendige enheter med større utøvende kontrollfunksjon. Denne debatten ønsker jeg uansett at bransjen tar, uavhengig av hva som skjer i Brussel.
Norge er på verdenstoppen når det gjelder konflikter i kjølvannet av eiendomstransaksjoner, og mye kan sikker forklares bort, men det er ikke til å komme bort fra at mange konflikter kunne vært unngått ved å innføre en pliktig oppfordring til boligkjøpere om å engasjere egne rådgivere/meglere, og samtidig nøytralisere oppgjørsfunksjonen og tildele denne større utøvende kontroll.

Det er derfor liten grunn til å frykte at det norske rettsvernet blir svekket ved et mer enhetlig eiendomsmeglerinstitutt i Europa.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Finansavisen 4. august 2014. Publisert her etter tillatelse fra forfatteren.

Les Christian V. Dreyers opprinnelig kronikk i Finansavisen her.