Innlegget ble først publisert i Finansavisen 10. november 2024.

Denne uken annonserte Norges Bank nok en rentebeslutning. Ikke uventet holdes renten uendret. Først mars neste år kommer renten ned, tror de fleste. 

En rentenedsettelse i mars vil sammenfalle med bursdagen for norsk politikks hellige gral, handlingsregelen.  

For i mars for snart 24 år siden sendte regjeringen helt uventet Stortinget en melding.  
Stortingsmeldingen nr. 29 fra 2001, Retningslinjer for den økonomiske politikken, er i dag umulig å ikke krone som ett av de viktigste for styringen av landet.  

Og: Meldingen befestet ikke bare handlingsregelen; den skisserte også arbeidsdelingen i den økonomiske politikken mellom politikerne med finanspolitikken og Norges Bank med rammene for pengepolitikken.  

Året før i 2000 hadde sentralbanksjef Svein Gjedrem dosert i årstalen at «(u)en nominell stabilitet får vi heller ikke stabilitet i sysselsetting og produksjon. Økonomien må ha en nominell forankring. Dette er pengepolitikkens oppgave».  

Med det la han om pengepolitikken fra et valutakursmål til et inflasjonsmål uten at mandatet for pengepolitikken formelt ble endret.  

Finanspolitikken på sin side, slo meldingen fast, skulle fases inn over tid på en måte som gjorde at man unngikk hollandsk syke. Et bredt flertall i Stortinget stilte seg bak en langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene som forventet avkastning fra oljeformuen. 

Og resten er historie. For siden statsbudsjettet 2002 har nordmenn fått handlingsregelen inn med morsmelken. 

Det som imidlertid ikke er kommet inn i morsmelken, er at stortingsmeldingen samtidig definerte en arbeidsdeling mellom finanspolitikken og pengepolitikken. 

«Finanspolitikken har et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Pengepolitikken avlaster i noen grad finanspolitikken i å stabilisere økonomien, men en bør være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken», kunne man lese i meldingen. 

Når alles øyne er rettet mot Norges Bank og renten synes dette å være glemt for lengst. 
 
«Prisveksten må ned. Vi er første regjering siden starten på 1990-tallet som har det som hovedoppgave», uttalte eksempelvis finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til VG før statsbudsjettet for 2024 ble lagt frem. 

Logikken fra 2001 var snudd på hodet: Finanspolitikken skulle ta ansvaret for Norges Banks hovedoppgave – å få ned prisveksten.  
 
Hvor ble det av tanken om at finanspolitikken og regjeringen hadde hovedansvar for stabilisering av norsk økonomi?  

Kikker man på nasjonalregnskapet fra SSB er stabil ikke et dekkende ord. I beste fall er utviklingen stabilt svak. 

Ifølge SSB er utviklingen i norsk økonomi uvanlig svak og vært det siden høsten 2022. For øyeblikket er norsk BNP-kvartalsvekst på fattige 0,1 prosent. Hadde det ikke vært for olje- og gass hadde norsk økonomi vært i resesjon. På fastlandet drar lav boligbygging ned veksten. 

I en slik situasjon kappes politikerne om å være mest mulig ansvarlig ved å bruke minst mulig penger og ha lavest mulig budsjettimpuls. For noe annet vil øke renten, har blant annet opposisjonsleder for finans, Tina Bru (H), argumentert med. 

Norsk debatt om økonomisk politikk de siste årene og opptattheten av renten, tyder på at vi har glemt hvordan den økonomiske politikken var tenkt å skulle være i 2001. Vi er blitt for opptatt av renten og hva Norges Bank skal gjøre, eventuelt ikke gjøre. Vi legger for byrde på dem. 

Økonomisk vekst, som egentlig skulle være politikernes ansvar, er overskygget av renten og inflasjon. Norges Bank på sin side følger egentlig bare arbeidsdelingen fra 2001 for hovedansvaret for økonomien er ikke deres. 

Derfor er det paradoks at regjering og storting fremfor tradisjonell motkonjunkturpolitikk for økt vekst de siste årene heller sparer i ett Oljefond som nå er blitt så stort at det overgår de villeste spåmenns prognoser.  
 
Vekstambisjonene går sparebluss, mens vi lar renten være i vakuum.