
Politikk for produktivitet
Byggenæringen og digitalisering i offentlig sektor er åpenbare kandidater for ny politikk som fremmer produktiviteten, skriver sjef for kommunikasjon og politikk i Eiendom Norge Erik Lundesgaard.
Ingen reallønnsvekst uten produktivitetsvekst, lyder en økonomisk jernlov. «Landet som ble rikt»-forfatter Martin Bech Holte etterlyser politikk for økt produktivitet, men kommer ikke med veldig mange konkrete forslag. Men kunnskapsgrunnlaget eksisterer i stor grad allerede, da vi i 2016 hadde en produktivitetskommisjon med sin Nou 2016:3.
To sektorer som imidlertid er åpenbare for produktivitetsforbedringer, er byggenæringen og digitalisering i offentlig sektor. Paradoksalt nok er også dette sektorer der vi ikke nødvendigvis klarer å måle produktivitetsforbedringer tilstrekkelig, selv om forbedringene i enkelte tilfeller er (be-)tydelige.
Det gjelder særlig digitalisering. I Eiendom Norge har vi siden 2016 skapt stor produktivitetsvekst gjennom digitaliseringsprosjekt digital bolighandel, i samarbeid mellom offentlige og private aktører. Besparelsene med blant annet elektronisk tinglysning via Kartverket, Altinn, banker og eiendomsmeglingsforetak er enorme.
Gevinstene fra digital bolighandel alene er beregnet til 18,8 milliarder over ti år og erklært til å være et forbildeprosjekt for digitalisering i offentlig sektor. Det er til og med blitt belønnet med Bedre-Stat-Prisen 2024.
Prosjektet er et tydelig eksempel på hvordan man får mer med samme eller mindre innsats, selv om det ikke er gitt at gevinstene fanges opp i produktivitetsmålingene.
Det forutsetter blant annet at arbeidskraften som teknologien erstatter også benyttes produktivt.
Byggenæringen skiller seg kraftig ut i negativ forstand når gjelder produktivitet og er mye av forklaring den svake produktivitetsutviklingen som Holte skriver om i sin bok. Ifølge SSB falt produktiviteten i bygge- og anleggsvirksomheten ti prosent fra 2000 til 2018, mens produktiviteten i Fastlands-Norge økte med 30 prosent i samme periode.
Mye av dette skyldes både økte krav gjennom mer omfattende reguleringer, men også arbeidsinnvandring: Den har trolig gjort det lettere å sløse med arbeidskraft fremfor å innovere. I en tid hvor byggekostnadene har økt med rundt 30 prosent siden 2000 og boligbyggingen falt med 50 prosent siden 2022, og særlig i høyproduktive urbane strøk, så er dette noe vi som samfunn må håndtere.
Paradokset er imidlertid at det motsatte skjer i politikken, og det til tross for at dagens regjering ledet av Jonas Gahr Støre slo fast i Hurdal-erklæringen at man ikke skal innføre reguleringer som øker byggekostnadene.
Nylig har for eksempel regjeringen selv gjennom Justisdepartementet foreslått at private utbyggere, som i praksis vil si boligkjøperne, skal ta regningen for å bygge opp bomberomkapasiteten.
Og regjeringens underliggende etat Miljødirektorat vil på sin side at kommunene kan stille krav om bruk av elektriske anleggsmaskiner i byggeprosjekter. Ifølge Obos vil dette øke nyboligprisene med mellom 150.000 til 300.000 kroner per bygde bolig.
Kravet til bomberom estimeres til ytterligere 50.000 til 100.000 kroner per bolig.
Dette illustrerer at sektorinteresser, som i så mange sammenhenger, står i veien for nettopp produktivitetsvekst.
Produktivitetsfremmende politikk som gir resultater fordrer at strategien gjennomsyrer alle ledd i offentlig forvaltning, og den må faktisk prioriteres.
Hva som gir økt produktivitet, vekst og velstand må stå på toppen av pannebrasken til oss alle. Først da får vi virkelig mer for mindre.