Innlegget ble først publisert i DN 17. november 2025.

Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet i 2024, var flertallet tydelig: Norge trenger obligatorisk registrering av eierskap i fast eiendom, forbud mot blankoskjøter, og tiltak som gir myndighetene bedre kontroll med hvem som faktisk eier eiendom. Særlig når de ligger nær kritiske installasjoner.

I justiskomiteens innstilling var flertallet bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, SV og Venstre, svært tydelige på at en tinglysingsplikt bør innføres som et nødvendig grep mot hvitvasking, skjult eierskap og påvirkning fra fremmede stater.

Men da regjeringen ga Kartverket oppdraget med konseptvalgutredningen (KVU) om fremtidens eiendomsinformasjon, ble ikke Stortingets bestilling oversatt til et klart styringssignal. Tinglysingsplikt ble ikke lagt inn som premiss. Det ble redusert til et «kan vurderes».

Det er kjernen i problemet. Regjeringen har ikke bestilt det Stortinget ba om.

Stortinget ga samtidig en krystallklar bestilling: Blankoskjøter skal forbys. Punktum. Likevel ble heller ikke dette løftet inn som et bindende premiss i mandatet for KVU-en.

Resultatet er at et av de mest effektive virkemidlene mot skjult eierskap, selve forbudet, kun omtales som et mulig tiltak. Dette er ikke bare et faglig problem, men et demokratisk problem fordi man ignorerer det flertallet på Stortinget bad om.

Kartverket anbefaler nå at vi skal ha to paralelle registere. et nytt eierskapsregister med registreringsplikt ved siden av grunnboken uten tinglysingsplikt. Resultatet blir et system der grunnboken fortsatt åpner for hemmelig eierskap samt et nytt register som skal vise riktig eier.

Det gir oss to registre som kan vise to ulike sannheter. Det er ikke god kontroll. Det er ikke god forvaltning. Og det er ikke det Stortinget bestilte.

Eiendom Norge mener at dette er et alvorlig feilgrep. Et lands eiendomsregister skal være autoritativt uten alternative versjoner av sannheten.

Uten tinglysingsplikt risikerer Norge en fremtid der banken ser én eier, politiet en annen og staten mangler et samlet bilde. Det er det motsatte av å styrke kontrollen med eierskap.

Et delt registersystem vil ikke bare skape praktisk forvirring. Det vil også åpne for betydelige juridiske problemer. Dersom et nytt eiendomsregister viser en annen eier enn den som står som hjemmelshaver i grunnboken, vil staten, banker, kjøpere og kreditorer måtte forholde seg til to konkurrerende rettslige sannheter.

Kreditorer kan ikke drive inn krav mot eier som ikke også er hjemmelshaver, konsesjonsmyndighetene står igjen med feil person og arvesaker blir kaotiske der avdød eier og hjemmelshaver er forskjellige personer.

Grunnboken er en av Norges mest solide rettslige institusjoner. Men den ble utviklet i en tid da eiendom ble omsatt lokalt, alle kjente alle, kriminaliteten var liten og oversiktlig og fiendtlige statlige aktører var et fremmedord.

På midten av 1800-tallet handlet tinglysing nemlig om å hindre nabokrangler og uklare grenser. Det var et godt system for en snill og oversiktlig verden.

Men dagens verden er ikke snill. Og den er definitivt ikke oversiktlig. I 2025 brukes fast eiendom til hvitvasking, å skjule utbytte fra kriminelle handlinger, terrorfinansiering og strategiske investeringer fra fiendtlige stater.

Å møte dette med frivillig tinglysing og et registerdesign fra 1840-årene, er som å møte en drone med flintlåsgevær.

Nabolandene har gjort jobben. Norge har ikke begynt. Sammenligningen er ubehagelig enkel. Norge er det eneste nordiske landet uten tinglysingsplikt eller de facto tinglysingspikt.

Det mest oppsiktsvekkende er at KVU-en ikke har gjort noen systematisk gjennomgang av nabolandene, og dermed ikke gir noen begrunnelse for hvorforNorge skal fortsette med en særordning som gjør kontroll vanskeligere enn nødvendig.

Regjeringen må justere kursen og følge Stortingets føringer.