Innlegget ble først publisert i Finansavisen 7. juni 2025. Og hovedpunktene ble også presentert på innspillsmøte i regi av Kommunal- og distriksdepartementet 10 juni. 2025.

2. juni leverte en arbeidsgruppe for regjeringen fra NHO Byggenæringen 73 forslag for å nå regjeringens mål om å bygge 130.000 boliger innen 2030.

Felles for forslagene er at de innebærer ulike grader av forenklinger eller samordning av ulike lover, regler, forskrifter, instrukser med mer.

Vi i Eiendom Norge er ikke motstandere av forenklinger, men det er dessverre heller regelen enn unntaket at slike prosesser tar ekstremt lang tid. Det er dessuten ingen garanti for ønsket utfall. Eksempelvis ble hensynet til tilstrekkelig boligbygging både tatt inn i formålsparagrafen til Plan- og bygningsloven og de statlige planretningslinjene i 2019. Like fullt har saksbehandlingstiden og boligbyggingen gått feil vei siden den gang.

Skal man starte med reglene, er vi brått langt ut på 2030-tallet før det blir noe boligbygging i Norge.

Når arbeidsgruppen heller ikke åpner døren for å redusere de tekniske kravene (TEK) til nye boliger, vil man heller ikke oppnå store kostnadsreduksjoner for boligbyggingen. Og ifølge Produktivitetskommisjonen fra 2016 er det nettopp de tekniske kravene som øker kostnadene og bidrar til å svekke produktiviteten i byggenæringen.

Derfor er løsningen på boligkrisen et annet sted, henholdsvis hos kommunene selv og hos boligminister Kjersti Stensengs partifelle, finansminister Jens Stoltenberg (Ap).

De seneste tiårene er det kommuner som har klart å både regulere og bygge tilstrekkelig med boliger i takt med befolkningsveksten og slik sett holdt boligprisveksten nede. Trondheim og Kristiansand er de mest typiske eksemplene. Dette viser at det er mulig innenfor dagens regelverk om kommunen vil.

Fremover vil det imidlertid bli mer krevende selv for kommuner som vil tilrettelegge for boligbygging, og det handler om kommuneøkonomi. De seneste tiårene har myndighetene vært ekstremt bekymret for gjeldsveksten hos norske husholdninger. Den kommunale gjeldsveksten – som har vært enda sterkere – har ikke fått like mye oppmerksomhet. Før nå.

Kommunenes gjeld har økt fra litt over 300 milliarder i 2010 til nærmere 850 milliarder i 2024, og med det økte rentenivået betalte kommunene nesten 35 milliarder kroner i renter i 2024, mot bare 10 milliarder i 2021 – det samme som i 2010.

Dette slår rett inn i kommunenes budsjetter, og selvsagt også deres incentiver til å tilrettelegge for boligbygging. For på kort sikt er selvfølgelig befolkningsvekst og boligbygging en utgiftspost for kommunene. Derfor har vekstkommuner som Asker og Lørenskog nå sagt at de ikke ønsker å tilrettelegge for boligbygging i like stor grad som før. Begrunnelsen: De har ikke råd. Og her snakker vi om to kommuner som virkelig har tatt unna for presset i Oslo.

Dette betyr at kommunenes økonomi vil bli en avgjørende faktor for boligbyggingen. Løsningen på boligkrisen ligger derfor mer hos finansministeren enn hos boligministeren. Det er et finansielt spørsmål for kommunen, og det er finansielt spørsmål for utbyggerne og boligkjøperne.

Det eneste som derfor kan få boligbyggingen skikkelig i gang igjen, og sådan oppgangen Finansdepartement selv forskutterer med i 2026, er å fjerne utlånsforskriften og øke bevilgningene til Husbankens grunnlån. I tillegg må de statlige overføringene til kommunene premiere de som tilrettelegger for nok boligbygging og straffe de som forsømmer seg.

Det er kun finanspolitikk som kan stimulere kommunene til å regulere, utbyggerne til å bygge og boligkjøperne til å kjøpe nye boliger nå.

Skal man starte med reglene, er vi brått langt ut på 2030-tallet før det blir noe boligbygging i Norge.