Eiendomsmeglerskolen

Meny

Stikkord

Finn innlegg etter stikkord

Arkiv

Finn eldre innlegg

Faksimile: Klassekampen 20. mars.

Ulikhetsmaskinen

20. mars 2019

Hvis regjeringen vil få ned forskjellene i Norge, må de endre på boligbeskatning og boliglånsforskriften, skriver kommunikasjonssjef Erik Lundesgaard i Klassekampen.

Kronikken ble først publisert i Klassekampen 20. mars 2019.

1.mars 2019 la Regjeringen ved finansminister Siv Jensen (Frp) frem en stortingsmelding om ulikhet. Det påfallende i denne meldingen er fraværet av diskusjonen om vanlige lønnsmottakere sin tilgang til boligmarkedet.

Regjeringen legger i meldingen stor vekt på det boligsosiale arbeidet, altså det som angår boligsituasjonen til de aller svakeste i samfunnet. Det er vel og bra, men de diskuterer ikke hvilke utfordringer gruppen som ikke kvalifiserer til boligsosiale tiltak har i dagens boligmarked. Dette er de som ikke kvalifiserer til startlån via Husbanken og samtidig ikke får kjøpt bolig på grunn av høye boligpriser, for lav lønn og for liten egenkapital.

Les også: Eiendom Norges forslag for reform av norsk boligbeskatning.

Utviklingen i boligmarkedet i Norge og innføringen av boliglånsforskriften fra og med 2015 gjør nemlig at vi i Norge står i fare for å få en egen norsk variant av working poor. Altså arbeidstakere som er i full jobb, men som på grunn av prisnivået på bolig og boliglånsforskriften ikke får mulighet til å kjøpe egen bolig i regionen de jobber. De sakker derfor akterut i formuesfordelingen og får ikke glede av den generøse norske boligbeskatningen som de selv er med å finansiere gjennom skatter og avgifter.

Gunstig å eie

Selskapet Eiendomsverdi har utarbeidet Sykepleierindeksen som måler vanlige lønnsmottakere sin kjøpskapasitet i boligmarkedet i ulike områder i Norge over tid. Utviklingen i denne er alarmerende sett fra et ulikhetsperspektiv. Boligprisnivået på Østlandet i kombinasjon med boliglånsforskriften har gjort at store grupper med normale inntekter er blitt utestengt fra å kunne kjøpe egen bolig uten bistand fra foreldre eller slektninger. I 2018 kunne eksempelvis en aleneboende sykepleier med lønn på ca. 550 000 kroner før skatt kjøpe kun 4 prosent av boligene solgt i Oslo og 5 prosent i Asker og Bærum og Follo. I Bergen, Trondheim og Stavanger lå andelen til sammenligning på rundt 30 prosent. Samtidig vet vi at mange yrkesgrupper har betydelig lavere lønn enn en sykepleier. Disse vil i enda større grad være utstengt fra boligmarkedet og i andre omgang de generøse overføringene fra fellesskapet til boligeierne.

I den norske boligmodellen er en bærebjelke skattefavoriseringen av å eie egen bolig. Egen bolig er begunstiget i skattesystemet gjennom blant annet fradragsrett for gjeldsrenter, moderat formuesbeskatning og fravær av gevinstbeskatning. For 2018 utgjorde de to sistnevnte nesten 50 milliarder. Trekker man fra kommunal eiendomsskatt og dokumentavgift var subsidiere til boligeiere på omlag 35 milliarder. Verdien av rentefradraget er da ikke medberegnet.

Denne skattefavoriseringen gjør at det å være leietaker over lenger tid er en fattigdomsfelle i Norge. Den skjerpete boliglånsforskriften fra 2017 som foreløpig er blitt videreført ut 2019 har aktualisert ulikhetsdebatten i boligmarkedet og det norske samfunnet, fordi den setter en absolutt grense for hvor rik man må være for kunne få boliglån og få glede av skattesubsidiene til boligeierne. Kombinasjonen av skattesubsidene og boliglånsforskriften er både usosial og urettferdig, og det svekker legitimiteten til den norske boligbeskatningen. Når boliglånforskriften trolig er kommet for å bli i en eller annen form, betyr det at vi må diskutere innretningen av boligbeskatningen.

Noe må gjøres nå

Dagens beskatning har svakheter. Særlig er dokumentavgiften problematisk fordi den rammer skjevt og treffer spesielt unge i etableringsfasen mellom 20 til 40 år, som er de som bytter bolig oftest. Unge betaler derfor en uforholdsmessig stor andel av den samlede boligbeskatningen i Norge.  Det er dessuten en beskatning av flytting, som trolig rammer arbeidsmobiliteten i Norge betydelig. Den kommunale eiendomsskatten på sin side varierer stort fra kommune til kommune og er en formuesskatt som ikke tar hensyn til gjeld, slik formuesskatten for øvrig gjør. I tillegg gis det store rabatter i formuesskatten på dyre boliger og fritidsboliger, på grunn av lite presise likningsverdier på slike boliger og tilfeldig ligningsfastsettelse av fritidseiendommer. Likningsfastsettelsessystemet er regressivt, ikke progressivt. Svakhetene i dette systemet gjør at de med dyrere boliger og fritidsboliger får så såpass store formuesrabatter at dette kan karakteriseres som et smutthull i skattesystemet. En hytte til for eksempel 10 millioner kan gjerne ha en formuesverdi på noen hundretusener, mens en dyr bolig i hovedstaden til noen ti-talls millioner ofte har en ligningsverdi som tilsier at prisen er halvparten av hva de selges for.

Noe må gjøres med norsk boligbeskatning. En mulighet er en skatteveksling mellom dokumentavgift og eiendomsskatt og full verdsetting av primærbolig i formueskatten. En slik innretning vil fordele dagens beskatning av bolig jevnere utover alle boligeiere, samt senke terskelen for å bli boligeiere.

Tilgangen til boligmarkedet i storbyene, slik Sykepleierindeksen viser, aktualiserer også debatten om geografisk differensierte lønninger justert for levekostnader, deriblant boligpriser. En slik ordning har eksistert siden 1920-årene i Storbritannia med det som kalles London Weighting. Mange yrkesgrupper i Stor-London får et tillegg på grunn av de høye levekostnadene her. Lignende tanker har Holden II-utvalget fra 2003 drøftet, hvor de gikk inn for sterkere geografisk fleksibilitet i lønnsdannelsen.

På grunn av utviklingen i både ulikhet og boligpriser i Norge og boliglånsforskriften, vil en debatt om norsk boligbeskatning og geografiske differensierte lønnsoppgjør presse seg frem.

Det er bedre ta debatten nå, fremfor at ulikhetsmaskinen i boligmarkedet skal fortsette å virke.

Det må også regjeringen ta inn over seg.